Tam Tamm

En regntung maidag i Stockholm. Åtte år gamle Lycke forsvinner. Sist sett utenfor tennisanlegget der hun skal på trening.
Ellen Tamm (nå forstår du at det ikke er feil i overskriften) er krim-reporter i TV4.
Den nye sjefen (og eks-en hennes) setter henne på denne forsvinningen før den i det hele tatt er noen sak. Forsvinningen går sterkt inn på henne. Etter hvert aner vi at Ellen må ha hatt en traumatisk opplevelse i sin egen barndom.
Lycke er skilsmissebarn, og vi møter en tilsynelatende kald mor, en far som har noe å skjule og en stemor som ikke vil ha noe med barnet å gjøre.
Politiet arbeider også etter teorien om at det er snakk om en pedofil.
Ellen nøster i det på sin måte….

«Lycke» er forfatterens debutbok. Og jeg er som alltid ganske så skeptisk når markedsavdelingen slår til med sitat på forsiden om at dette er «Sveriges nye krimdronning». Jeg har sett litt for mange av disse lovnadene tidligere, og det er ikke så ofte jeg kan si meg enig. Heller ikke denne gang, dessverre.
Selv om det virker riktig så lovende i åpningen. Det går rett på sak, og jeg tenker yess, her skjer det noe. Men følelsen dabber av. Og mye blir etter hvert riktig så velkjent.
Hovedpersonen har sine spesielle særtrekk; rikmannsdatter, kjører rosa Porsche, rå leilighet i sentrum, har et barndomstraume bak seg, et par ulykkelige forhold til minst to av kollegene på jobb, usedvanlig opptatt av død.
Redaksjonen i TV4 gjennomgår store endringer, som innebærer oppsigelser og endringer i arbeidsoppgaver. Den nyansatte sjefen (eks-en hennes) blir satt til å gjennomføre dette. En gretten gammel kollega har hun også, selvfølgelig. Lyder kjent? Ja, vi har lest massevis om dette, vi som har lest om Marklunds Annika Bengtzon. Og Annika har sin Anne Snapphane, Ellen har sin Krim-Ann. Likhetene er nesten påfallende mange. Men for meg mangler Bley den nerven Marklund har.
For etter den direkte starten bremses det opp, vi får disse sedvanlige dryppene først på den ene, så på den andre, for på den måten å få leseren til å gjette på hvem som har gjort det. Mine antagelser om hvem den skyldige var hadde jeg dannet meg allerede 200 sider før slutt. Og det stemte det. Så da ble det jo heller ikke særlig spennende.
Men bevares, noen lyspunkter er det også. Forfatteren har sin bakgrunn fra tv, og det merkes godt. Hun kjenner miljøet hun skriver om. Og et par ramsalte kritikker av media gir hun også. Som der tv vil ha mor til den forsvunne jenta på frokost-tv – på selveste morsdagen. En avis vil ha henne til å blogge om hvordan hun opplever det hele.
Språklig flyter det greit med raske skift, men det er dårlig med tyggemotstand i stoffet. Det oppleves noe for enkelt.
I min omtale av «Hvite spor» av Emelie Schepp for en ukes tid siden etterlyste jeg krimbøker der ikke været blir dårligere når klimaks nærmer seg.
Vel, det skjedde faktisk allerede her, kun to bøker senere. Hele boka foregår i et regntungt, trøstesløst og surt vårvær, men det lysner ørlite grann når slutten nærmer seg. Så da var det ihvertfall en vri der.
Takk til Cappelen Damm som sendte meg et eksemplar av boka.
(Denne boka finner du på lista mi over bøker med «Kriminelt dårlig vær«.)

Andre bloggere om boka: edgeofaword

 lycke  terning3