Mørk og tragisk

Det er ganske nøyaktig førti år siden jeg leste Shakespeares Macbeth på originalspråket som engelskstudent i Trondheim. Så det å foreta en sammenligning etter så lang tid vil være umulig. Jeg husker bare fragmenter av stykket. Blant disse fragmentene finner jeg bilder av intriger, svik, kjærlighet, begjær og vanvidd, alt i en svulstig språkdrakt.
Skuespillet er mer enn 400 år gammelt, antatt fremført første gang i 1606! Jo Nesbø tidfester ikke handlingen direkte, men utdraget under fra første side i boka skulle tilsi rundt 1970:
«…som noen påstod hadde tatt til for et kvart århundre siden, da siste verdenskrig var blitt stanset med to atombomber.»

Nesbø tar oss med til en stinkende pøl av en by. En by så skitten, mørk og jævlig at jeg aldri har lest maken. Her er ethvert håp om en menneskelig tilværelse borte. Det finnes nesten ikke jobber, kriminaliteten er skyhøy, og store deler av befolkningen er dopavhengige. To rivaliserende bander står for dopleveransene, og de er i stadig krig med hverandre. Samfunnet er gjennomsyret av maktkamp og korrupsjon. Midt oppi dette står et nærmest maktesløst politi, og der finner vi Macbeth, tidligere barnehjemsbarn og narkoman som mot alle odds har blitt politimann. Han er leder for en slags antiterroravdeling, en ekte, ærlig og rakrygget politi. Han er kjæreste med Lady, innehaver av ett av byens to kasinoer.

Macbeth framstår som ubestikkelig, men hendelser gjør at han får smaken av makt. Og veien til korrupsjon, svik og bedrag blir kort, hele tiden godt hjulpet og pushet av sin kjære Lady. Og har byen hatt vanskelige tider tidligere er det ingenting mot det skrekkregimet som nå vokser fram, gjennomdynket i blod.

Nesbø maler med bred pensel denne gang, og paletten består for det meste av nyansene mellom grått og sort, med innslag av blodrødt, og resultatet blir svært virkningsfullt. Byen er nevnt; kald, mørk, grå, uten håp. Like sterk er beskrivelsen av de mørke kreftene i menneskene. Hvordan maktbegjær spiser opp sjelen innenfra og får mennesket til å begå de mest bestialske handlinger. Og her er Nesbø på sitt aller beste. Eneste ankepunktet mitt er at Macbeths vei fra ærlig politi til skånselløs drapsmann synes kort, og gjerne kunne vært mer utbrodert.

Jeg er ikke like begeistret for de mange actionscenene. De er tallrike og de er voldsomme. For så vidt unngår han å være altfor bloddryppende detaljert, men jeg synes mange av disse scenene tar for mye plass og at de rett og slett er for lange. Nå husker jeg ikke hvor mange døde som lå igjen på slagmarken hos Shakespeare, men jeg har en sterk mistanke om at det er adskillig flere hos Nesbø.

Macbeth er en tragdie både hos Shakespeare og Nesbø. Det er en sterk historie, mørk og voldsom. For Shakespeare sin del er det visstnok hans korteste tragedie. For Nesbø sin del skal dette være hans lengste bok. Kanskje han kunne spart litt på kruttet på noen av actionscenene. For meg blir boka en god del for lang.

Jo Nesbø har tatt sin Shakespeare på alvor. Etter hva jeg kan forstå ligger han ganske tett opp til originalen på mye av det han skriver, og han har gitt oss en moderne Macbeth som er minst like stupmørk og tragisk som den opprinnelige.

Boka hadde jeg vekselvis som lydbok og papir. Etter hvert mest papir, fordi Tom Remlov sin opplesning ble noe for teatralsk for mine ører.

Takk til Aschehoug og Lydbokforlaget for boka.

Andre bloggere om boka: Tine Sundal,

Omtaler av andre bøker av Jo Nesbø: Blod på snø, Mere blod, Tørst, Kniv, Kongeriket