Det svinger igjen!

Jeg ble ellevilt begeistret da Bernard Miniers debutbok, Hvis helvete var av is, kom ut ifjor.  Denne bok nummer to har jeg hatt liggende noen uker, men jeg ville spare den til påska og en lengre kjøretur. Men var den verd ventingen, og levde den opp til de skyhøye forventningene mine?
Svaret kommer noe lenger ned på siden.

Hovedpersonen er, som i første boka, politiførstebetjent Martin Servaz. Stedet er en fiktiv studentby, Marsac, i nærheten av Toulouse. Årstallet er 2010, omlag halvannet år etter forrige bok.
Hele Frankrike står på hodet. Landslaget i fotball skal spille sin første kamp i VM i Sør-Afrika. I Toulouse er det et helvetes uvær. Og midt under kampen får Servaz melding om at en kvinne er funnet drept. På usedvanlig bestialsk vis. Den antatte gjerningsmannen blir funnet utenfor åstedet, ved et basseng der det flyter en masse dukker.

Den mistenkte viser seg å være sønn av Servaz’ store kjærlighet fra studietiden, Marianne. En studietid Servaz tilbrakte i denne studentbyen. Hans datter, Margot, er student der nå, og i samme bekjentskapskrets som den mistenkte. For Servaz virvles minner fra fortiden opp etter hvert som etterforskningen skrider fram, og mye kommer nært innpå politietterforskeren underveis. Ubehagelig nært.

I tillegg får vi presentert en sidehistorie av det grøssende slaget, med en kvinne som er innelåst i et slags gravkammer hun ikke har noen mulighet til å komme ut av. En kvinne som blir mishandlet på det groveste. Og trolig må denne sidehistorien ha noe med drapet å gjøre. Men hva?
Og bak i kulissene kan mye tyde på at Julian Hirtmann rasler med lenkene. Denne spinngale massemorderen fra bok nummer en.

Og joda, det svinger som bare det denne gangen også. Minier skriver fremdeles godt. Plottet er nesten like genialt som forrige gang og spenningen er nesten like klaustrofobisk.
Men, jeg har noen få men.

I sin streben etter å skrive en litterært god krim synes jeg forfatteren prøver noe for hardt. Han krydrer hele tiden fortellingen med bilder, men ikke alle er like gode, og den store mengden gjør at det innimellom føles litt påtrengende.

I deler av boka er han også for omstendelig – noe som er med på at drøye seks hundre sider føles et par hundre for langt. Et eksempel på det er re-introduksjonen av en av personene fra første bok, den smellvakre gendarmen Irene Ziegler, i en setting på en gresk øy som ender opp i en ren action-sekvens som føles totalt unødvendig.

Men for all del, ikke tro at jeg er misfornøyd!
Boka er knallgod, den. Det har nok mer med at forventningene var hakket for skyhøye.
Og aller best synes jeg han er i vekslingen mellom Servaz’ egen studietid og nåtid, og forholdet hans til Marianne, om gamle følelser som alltid har ligget der og ulmet og som tar skikkelig fyr.
Studentlivet til datteren Margot er også levende beskrevet, selv om den gjengen hun er i utkanten av kan oppleves som en tanke outrert.
Politiets arbeid beskrives nøkternt og troverdig.
Og som en trøstesløs ramme om det hele er været. Det regner og blåser og tordner og lyner. Ustanselig. Og det våte og gråe og mørke og fuktige beskrives så levende at jeg til tider under lesingen skulle ønske at jeg hadde regntøy!

Boka er oversatt av Christina Revold, som har gitt historien en rik språkdrakt.
Denne gang vekslet jeg mellom lydbok og papir. Lydboka er innlest av Yngve Berven. Helt ok, men ikke noe mer. Og ikke for å være en språksnobb, men fransken hans var til tider ganske dårlig. Det bør strammes opp til neste bok.
Ei bok jeg forøvrig gleder meg stort til!

Takk til Aschehoug for papirutgaven, og takk til Lydbokforlaget for lydboka.

Andre bloggere sin mening: ebokhylla mi, Heartart, Hverdagsnett,

Annonser