Mørk og morbid

Bok #7 om politiførstebetjent Odd Singsaker ved Trondheimspolitiet.

Under en arkeologisk utgraving i sentrum av bartebyen blir det funnet et lik fra 1200-tallet. Ekstra spennende er det at i graven ligger et håndskrevet skinn. Men et aldri så lite antiklimaks blir det da det viser seg at det som står skrevet er oppskriften på levergryte. Mer uvanlig er det at ved nærmere undersøkelse viser seg at lårbeinet på liket er byttet ut med et av nyere dato. Og det er kokt.
Senere blir et lik hvor flere organer er fjernet og det ene benet skåret av, funnet i en konteiner i bakgården til en gourmetrestaurant. Den drepte er matskribent i Adresseavisa, en mann som nettopp har spydd ut av seg en anmeldelse av restauranten som var total slakt. En restaurant som i anledning utgravingen i byen har levergryte på menyen.
Og alt dette får vår sildespisende og akevittnytende politiførstebetjent i fanget på sin første arbeidsdag etter å ha vært i pappapermisjon.

Det er litt av en gryte Jørgen Brekke har kokt i hop denne gang. Som sedvanlig et intrikat plott med spor langt tilbake i tid, tilsatt en klype historiske elementer samt en dæsj folkeopplysning. Og fremdeles er Odd Singsaker den mest likandes etterforskeren i norsk krim.

Jørgen Brekke skriver godt, holder høyt tempo, i en lettlest, underholdende stil hvor han legger ut nøye tilmålte mengder blodig, fristende lokkemat underveis.
I de siste bøkene hans har jeg påpekt lekenheten som et ekstra krydder. Det er her i denne boka også, men kanskje ikke i like rikt monn.

Fordi det er en mørk og morbid historie som fortelles, hvor forfatteren mesker seg med innvoller og bloddryppende detaljer. Men det er også føde for intellektet, for eksempel i form av dette sitatet lagt i munnen på mesterkokken i en samtale med Singsaker:

«Jeg tenker som en kokk. Sånn jeg ser det, er verden til for å fortæres. Og er det ikke nettopp det vi holder på med? Vi sluker klodens ressurser, suger margen ut av jordskorpa til den er tom og spyr ut avfallsstoffene i atmosfæren. En dag er måltidet over og menneskeheten går fra bordet. Men har det ikke vært verdt det? Sånn jeg ser det, er Gud den perfekte kokk, han har servert et herremåltid, vidunderlig, smakfullt og vakkert, han har latt oss fråtse. Vi vet alle at festen en dag tar slutt. Det er bare å nyte mens det varer.»

Noen innvendinger har jeg dog, så tilbake til blodet. Det er mye av det. Manglende kroppsdeler og teorier rundt fenomenet kannibalisme i nyere kriminalhistorie gjør det tungtfordøyelig selv for en krimentusiast. Og en del overdrivelser i hvor mye enkelte får gjennomgå, og likevel overlever blir det. Og så denne trenden i nyere krimbøker som jeg er ørlite skeptisk til – hvor forbrytelsene kommer tett på etterforsker og det blir personlig. En effektiv spenningsforsterker, joda, men det får da være måte på.
Spenningen er der gjennom hele boka, og eskalerer forbilledlig mot slutten, men glir av og til over kanten både hva gjelder troverdighet, timing og logikk.

Men bevares. Det er et overdådig og godt komponert måltid vi blir presentert. Utallige retter. Godt krydret. Elegant dandert. Etter å ha fortært de 350 sidene er jeg godt forsynt, legger fra meg tøyservietten på den hvite duken mens de blafrende talglysene speiler seg i den mørke vinen, og begynner allerede å glede meg til å komme tilbake neste gang.

God fordnøyelse!

Vekselvis lydbok, innlest av Torgeir Reiten, og papirformat. Takk til både Lydbokforlaget og Gyldendal for lytte/leseeksemplar.

Flere bøker av Brekke: Paradisplaneten, Avgrunnsblikk, Alle kan drepe, Andre guder, Nå har natten alt