Sitrende psykologisk spenning

Bare litt fakta i starten. Dette er bok nummer seks i serien som kalles Dublin Murder Squad. På innbrettet bak på vaskeseddelen skriver forlaget at dette er sjette bok om etterforskerne Antoinette og Steve. Det er ikke riktig. Det er sjette bok i serien, men disse to etterforskerne har bare vært med i de to siste bøkene.

Dublin, nåtid.
Drapsavdelingen får melding om at en ung kvinne er funnet død, sannsynligvis drept. Antoinette Conway og Stephen Moran får saken i det de er i ferd med å avslutte nattskiftet. Noe motstrebende tar de imot saken. Motstrebende fordi det kan virke som om det er et såkalt partnerdrap. Og partnerdrap er lavstatussaker i drapsavdelingen. Bedre blir det ikke at sjefen prakker på dem den erfarne etterforskeren Breslin som en slags barnevakt.
I tillegg; Antoinette er eneste kvinne i avdelingen, sliter med å bli godtatt, og er stadig utsatt for utspekulert mobbing fra kollegene.
De setter igang med en sak som kan se helt opplagt ut, med en beiler som er observert i kvinnens nabolag på det aktuelle tidspunktet.
Men det hadde sannsynligvis ikke blitt ei bok på drøye 500 sider hvis alt skulle være så opplagt som det kan virke som….

Tana French skriver som en gudinne. Det gjorde hun i sine fem første bøker, og det gjør hun denne gang også. Og når jeg bruker ordet gudinne, er det først og fremst på grunn av språket. Hun har en særegen stemme, så full av språklige overraskelser at det er en ren fryd å lese. Oversetter Line Gustad Fitzgerald må ha hatt en solid munnfull med denne boka, men resultatet er glitrende!
Hadde boka vært skrevet av en mann, ville han fått så ørene flagret. De første omlag hundre sidene er en oppvisning i hvordan beskrive en mannsdominert arbeidsplass. Ord som skrevet med piskesnert, dryppende av testosteron, rå maskulin humor, vulgært.
Men; skrevet av en kvinne, presentert gjennom en kvinne i jeg-form, det funker så satans bra, for å holde meg til Antoinette Conway sitt vokabular.

Boka kunne gått rett inn i politihøyskolen sitt pensum i avhørsteknikk. Hvordan det psykologiske spillet er i en avhørssituasjon, bruken av good guy/bad guy, hvordan presse et menneske til bristepunktet, hvordan lese de ørsmå nyansene i kroppsspråk, i øynene, i reaksjonene.
Men, dessverre, det er for mange av disse. Midtpartiet føles alt for langt, det gås for mye i ring, det er for mange teorier, for mange avhør, for mye av det meste. Her burde boka vært kraftig redigert.

Slutten derimot, de omlag siste hundre sidene, er sitrende psykologisk spennende, kaldsvettende uutholdelige, pustebesværlig klaustrofobiske. En total knockout på sentralnervesystemet.

Min omtale av Flokkdyr av samme forfatter.

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.

Annonser