Stor litteratur

Vemodig å skrive det, men nå er jeg ferdig med trilogien.
Vemodig i vite at jeg ikke skal møte Ewald, Maj, Jesper, Jostein eller Stine igjen.
Vemodig å vite at jeg ikke skal lese flere møtereferat fra Røde Kors-møtene til Maj.
Vemodig å ikke få vandre gatelangs i Oslo sammen med hovedpersonene.

Men man kan jo aldri vite, kan man?

For hvem skulle trodd at jeg skulle møte igjen Kim, Ola, Seb og Gunnar fra «Beatles» i åpningsscenene i boka, eller flere av personene fra «Halvbroren» mange sider senere?
Og selv om media spekulerer i om dette er siste romanen til Saabye Christensen, så er det vel et håp? Hadde han ikke et ørlite smil på lur bak fippskjegget når spørsmålet om akkurat det kom opp hos Brenner på NRK her om kvelden?

Det er jo lov å håpe!

Fordi Saabye Christensen har med denne trilogien skrevet seg rett inn i hjertet mitt. Slik han gjorde med «Beatles» i 1984.
Jeg er full av beundring. Jeg er bergtatt av språket, av stemningene, av personene, av tidskoloritten.
For han gjør det denne gangen også, skriver så jeg ler og gråter, smiler og håper, der jeg vandrer sammen med ham i Oslos gater.

Vi er i årene på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet. Og det er Stine det skal handle mest om denne gangen. Stine, som har gått ut av gymnaset med toppkarakterer, og skal starte på medisinstudiet. Midt i denne tiden da mye sto på hodet. Hvor hippiene slår rot i Slottsparken, de røde er rødere enn noen gang og landet skal splittes i en nei og en ja-side.
En brytningstid som også skal prege Stine.

Maj sliter med sitt, med minnene etter en italiensk restaurantpianist og en jobb som stadig står i fare. Det er nye tider. Og Dek-Rek henger ikke helt med i de nye svingene.
Jostein, sønn til slakteren, går det imidlertid bedre med, han er på vei opp og fram i en evig sky av optimisme.

Og alle savner de Jesper. Som ingen vet hvor er.
Før det dukker opp et postkort.

Og i tillegg dette da, som media boltrer seg i, at Saabye Christensen skriver seg selv inn i romanen, om seg selv og sitt forfatterskap. Han av alle, han som har uttrykt stor skepsis til denne nye virkelighetslitteraturen. Dette var jeg spent på da jeg startet på boka.

Jeg var redd forfatteren skulle stå i veien for teksten, stå i veien for personene i boka, forstyrre vandringene i Oslos gater. Men så viser det seg at han har vært med hele tiden, fra forordet i første bok til siste punktum i denne.
Og som den drevne fortelleren han er føles tilstedeværelsen hans helt naturlig med sine elegante og sømløse overganger.

Dette er stor litteratur.

Takk til Cappelen Damm som sendte meg leseeksemplar av boka!

Flere bøker av forfatteren: Magnet, Byens spor (Ewald og Maj), Byens spor (Maj)