Bisart overflødighetshorn

(Reklame: Boka har jeg fått som leseeksemplar fra Aschehoug og lytteeksemplar fra Lydbokforlaget.)

Øystein Wiik har lagt sin viltre krimhelt Tom Hartmann på is inntil videre etter syv bøker, og vi får servert Hauk Alving i stedet. En 39-årig skuespiller, fallert sådan. Etter år med store mengder alkohol og andre stimuli, samt fullt fortjent å ha blitt dradd med i dragsuget av metoo, har jobbtilbudene forsvunnet som sokker i en vaskemaskin. Han kjemper desperat for å holde hodet over vannet, først og fremst for å makte å ta vare på sin store kjærlighet – sin døvblinde datter Marie. Og i sin desperasjon forsøker han å presse en tidligere elskerinne for penger. Hun har jo nok av dem.  20 millioner i bitcoins er på vei inn på konto.

Alt ser ut til å gå etter planen, men elskerinnens advokat går bak ryggen hennes og sender en torpedo etter Alving for å banke livskiten og utpressingsplanene ut av ham. Det går ikke helt som advokaten hadde planlagt. Etter en vill kamp i parken ligger torpedoen blødende igjen i grusen og Hauk Alving på vill flukt fra åstedet …

Via en fyllekjøring og tyveri av en mobil blir vi trukket inn i en vanvittig spiral av hendelser inneholdende en broket forsamling individer med blant annet tre unge asylsøkere fra Albania, en merkelig kvinne som påstår hun er død, pølsemakeren Tore og forretningsmannen Mentor Ferrara – med lyssky forretninger hinsides enhver forstand. Og politietterforsker David Eik som forsøker å finne en sammenheng i vanviddet …

I en tidligere omtale karakteriserte jeg Øystein Wiik som overdrivelsens mester.
Etter å ha lest denne boka mener jeg bestemt å ha mine ord i behold.
For maken til overflødighetshorn av absurde, bisarre, burleske, eksentriske, groteske og spinnville påfunn må man lete lenge etter. Muligens litt vel mye enkelte steder. Men det gjør ingen ting.
Fordi det er skrudd sammen i et lekent, elegant driv med forskrudd humor, slagferdige ordkløverier og språklige innfall og utfall som tar pusten fra meg. Så gjennomført over the top at det er bare å bøye seg i både støv og hatt.

Så der sitter jeg da. Smilende og humrende. Midt i en likhaug som stadig vokser mens blod fosser, levninger males opp, bein knuses til mel. Det være seg på et industrianlegg for slakteavfall, i en gravkjeller med kister fra 1700-tallet eller en luksusleilighet på Tjuvholmen. I en intens spenningsspiral mot det endelige oppgjøret.

Troverdig?
Glem det!
Underholdende?
Ja!!

Flere bøker av Wiik: Rekviem, Skorpionen, Dødsrytteren