Lun og underfundig

For meg er Gert Nygårdshaug en av våre mest særegne forfattere, og jeg gleder meg som en unge hver gang jeg har ei ny bok i hendene. Denne gang er det tolvte bok i serien om Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen og restauratør Fredric Drum som står for tur. Jeg har lest samtlige i serien, og har stort sett frydet meg hele veien.

Denne gang blir en østerriksk forsker myrdet rett utenfor restaurantdøra til Fredrik Drum mens Skarphedin Olsen er i ferd med å avslutte et utsøkt måltid.
Olsen er på vei ut i ei ukes ferie, fisketur i Hessdalen i Holtålen kommune i Sør-Trøndelag, hvor han har fått tips om svært gode fiskevann. At Hessdalen er berømt/beryktet for ufo’er og særegne lysfenomen bryr Olsen seg lite om. Han skal fiske.
Men når det viser seg at den myrdede østerrikeren forsket på lysfenomenene i Hessdalen blir ferien til Olsen sterkt forstyrret. Han bli beordret til å jobbe med saken, svært motvillig.
Og vi blir med inn i en verden med en gammel historie fra sytten hundre-tallet, ufo-entusiaster fra de fleste verdenshjørner, halvmystiske lokale personligheter, en spinnvill etterretningstjeneste som ser spøkelser på høylys dag og blander seg inn i Olsen sin etterforskning, ei levende «hulder» som kommer med merkelige utsagn, hennes døvstumme bror, og ikke minst en vakker politikvinne, Linn Erle Vårengen,  ved Røros politikammer som vekker snart 60 år gamle Olsens interesse. Er den stort sett gretne, halvgamle gubben i ferd med å forelske seg?

Det tar litt tid det hele, før det blir etablert. Men samtidig koser jeg meg i denne innledende fasen der jeg blir med Olsen på fisketur. Selv har jeg tilbragt snart 40 somre på Dovrefjell med den samme hobbyen, og disse traktene er ikke så langt unna, så jeg kan se for meg stiene, vannene og terrenget han ferdes i.
Gradvis kommer selve krimhistorien mer i sentrum, og spenningen øker sakte men sikkert. De siste 150 sidene er en fryd å lese, der en forurettet og harmdirrende Skarphedin Olsen fører oss fram til sakens finale.

Sånn rent krimteknisk er ikke denne boka så veldig avansert. Hvem som er den skyldige har jeg en viss peiling på, og hvordan det hele har foregått skjønte jeg også i god tid. Men likevel, det er noe i måten forfatteren skriver på som gjør meg begeistret. Det er ikke så lett å beskrive hva dette noe er, det har med hele stemningen i boka å gjøre, og ikke minst forfatterens lune og underfundige humor. En humor som er så til de grader tilstede i bokas siste halvdel. Jeg sitter og gliser og humrer mens sidene flagrer avgårde.
For å illustrere hva jeg mener tar jeg med dette sitatet fra boka, der Skarphedin Olsen ligger på marka og funderer over saken:

«Så enkelt å ignorere skogsmauren som hadde sine usynlige stier rundt ham og under ham, og som nå plutselig oppdaget sitt kjente terreng, topografi og revir okkupert av et enormt vesen som ikke lot seg rikke. Da dette legemet ikke så ut til å ville fjerne seg, men hadde befestet seg i deres lilleputtverden, gjorde de det skogsmaur er kjent for. De begynte å utforske dette gigantiske objektet nærmere, blant annet for å undersøke muligheten for befraktning av nyttegjenstander i form av barnåler, insektkadavre og andre småting til tua over denne hindringen som nå sperret deres faste ruter.
Hindringen selv, Skarphedin Olsen, ignorerte uten problemer skogsmaurens invasjon og utforskning av hans legeme, hans klær, nakne hals og hans foldede hender over brystet; han ikke bare ignorerte det, men bifalt deres rettmessige tilstedeværen ved enkelte ganger å nikke oppmuntrende ned mot disse som strevde med å frakte sitt bytte over klærnes folder; dype daler og bratte åser.»

I Nygårdshaug sine bøker forekommer svært ofte forunderlige navn. Denne historien foregår ikke så langt fra Aukrust-land, så det kan ha vært en inspirasjonskilde til de mange merkelige navnene i boka, Linn Erle Vårengen er allerede nevnt. Men det er mange flere; Krokstubblien, Hakkvelta, Stormyrstuggu, Luggmoen, Grøften, Høttebekk, Krutthammer og  ikke minst østerrikeren Urban Görpstadl. Litt av en gjeng, dette.

Absolutt ei leseverdig bok dette, og skulle du, når du sitter og leser denne boka, være så heldig å sitte i ei hytte, helst uten elektrisitet, med belysning fra ei parafinlampe hengende på en sotet tømmervegg og et knitrende peisbål som lydkulisse, ja da kan du ikke ha det stort bedre.

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.

Andre bloggere om boka: BokBloggBerit, Born to be a reader

Link til min omtale av «Eclipse i mai» av samme forfatter.