Idyll på bristepunktet

Agnes Lovise Matre ble jeg oppmerksom på ifjor gjennom boka Kledd naken.  Ei bok fra et idyllisk Hardanger som etter hvert slår grufulle sprekker. Så grufulle at sjelen føltes kledd naken når siste side var lest.

Vi er på samme sted som i Skinnet bedrar. Og idyllen er ikke mindre denne gang. Et sommervarmt Hardanger fullt av turister. Ubeskrivelig vakkert. Folk bader og koser seg. Utover fjorden tøffer en gammel trebåt, ytterligere en detalj som forsterker idyllen. Men skinnet bedrar.
Åpningslinjene er nådeløse i sin beskrivelse;
«Den livløse kroppen i bunnen av den gamle trebåten plaget ingen. Skjult av en grå presenning og lagt mellom to hvite isoporkasser.»
Med de to første sidene setter forfatteren en mørk, dyp og kald undertone. En undertone som vibrerer under der, gjennom hele fortellingen.
Et barn er forsvunnet. Den seks år gamle Anders. En vilter krabat med mørke, viltvoksende krøller.  Sist sett gående langs veien om morgenen. I pyjamasbukse.

Noen av karakterene fra forrige bok er med her også, blant annet stedets lensmann, Bengt Alvsaker, som er på vei ut i ferie. En ferie han gruer seg til. Han skal få besøk av sin elleve år gamle sønn, Thomas. En sønn han aldri har sett.
Susanne Hauso kjenner vi også igjen, dyktig ung politidame, ansatt ved lensmannskontoret. Og bygdas store ungkar, William, som driver stedets ubestridte samlingspunkt for ungdom og ellers andre med behov for et raskt måltid; Esso-stasjonen.

Hovedtema i boka er barn som blir neglisjert. Barn som ikke tas vare på. Barn som ikke blir sett. Barn som ser og opplever noe barn aldri skulle behøve verken å se eller oppleve. Men dessverre, slike ting som skjer hver eneste dag, overalt.
Anders og søstera Ina bor sammen med faren. Moren vet de ingenting om. Faren drikker alt for mye, og de opplever stadig opprivende scener. Scener som fører til redsel og usikkerhet. Et liv på kanten av et stup. Hva skjer neste gang far er på fylla?
Også to av bokas hovedpersoner har opplevelser fra barndommen, som fortsatt preger dem. Lensmann Alvsaker får vi vite har hatt en svært dominerende far. Noe som kan være en forklaring på hvorfor han aldri har villet ha noe med sønnen å gjøre. Før han nå blir nødt.
Susanne Hauso har traumatiske opplevelser fra barndommen som blir forsterket når etterforskningen avdekker et «spøkelse» fra hennes egen fortid.
Når så fortellingen i tillegg er befolket med småskumle individer som en stor, sterk mann med et barns sinn som bor hos sin gamle mor, en grinebitende eneboer med luguber fortid og illsint schäfer, en alvelignende kvinne som dukker opp på de merkeligste steder, samt en sleip slimål av en ungdom som er borti det meste av det som skjer av ugagn i bygda. Da skjønner vi at her kan være mange som er den skyldige i Anders’ forsvinning.

Og alt dette styrer Matre med stødig hånd.
Hun skriver i et språk som kan virke tilforlatelig og enkelt, men med en nesten umerkelig vârhet, noe porselensaktig skjørt på kanten av bristepunktet. Og dette språket, denne måten å skrive på, gir boka en helt egen dimensjon. For innebygd i dette ligger en styrke, et engasjement for de svakeste, en indignasjon, et sinne. Som smitter over på meg som leser.
Hvorfor kan for faen ikke denne strunke, humørløse, rigide og firkantete lensmannen få ut fingeren og få varslet barnevernet om Ina, denne jenta som blir hundset av sin egen far, der hun går for lut og kaldt blandevann?
For jeg er aldri så lite irritert over denne hovedpersonen, både for disse karaktertrekkene jeg lister opp ovenfor, men også over måten han tar imot sønnen på. Måte på tafatthet! Men trolig er han også et offer for en far som aldri elsket ham. Han strever med egne relasjoner. Kanskje kan krimtekniker Lerke fra Bergen tine opp denne stive spaserstokken av en mann i neste bok? Men en lett bøyelig vidjekvist blir han nok ikke med det første.

Agnes Lovise Matre har levert ei helstøpt, tvers igjennom troverdig bok. Med mennesker som deg og meg. Med skjebner som kan bo i huset bortenfor. Ei bok med en innebygd spenning som følger meg fra første til siste side. Fri for billige tjuvtriks. Ikke en gang et buldrende tordenvær blir hun fristet til å utnytte for å forsterke spenningen. Og det trengs ikke heller.

Andre bloggere om boka: My Criminal Mind, ebokhyllami

Takk til Gyldendal som sendte meg boka.

Annonse: