Solid og velkomponert

Hvis det er noen av dere der ute som er faste lesere av bloggen min – da vet dere at de to første bøkene av forfatterne; Springflo og Den tredje stemmen hørte jeg som lydbok gjennom et oppussingsprosjekt på hytta, bestående av mye maling. Så da er det jo betimelig å spørre om jeg maler igjen? Og det gjør jeg. Hus og garasje. Er omtrent halvveis, og ferdig med denne boka.

Olivia har fått et vikariat som politi i Skåne. Hun trives ikke alt for godt.
Et barn blir funnet brutalt drept utenfor hjemmet. Drept mens bestemora var inne i huset og svarte på en telefon. Senere, på en annen kant av landet, blir nok et barn drept. På samme bestialske måte. Barna har en ting til felles. De har ikke samme hudfarve som den jevne svenske. Er det en seriemorder løs? Mette Olsäter på Rikskrim får ansvaret for sakene, og Olivia blir med.
Tom Stilton er stadig på vei oppover. Pendler mellom landstedet etter besteforeldrene og lekteren til Luna. Den gang han var politi hadde han en sak han aldri klarte å oppklare. Drapet på en prostituert. Også hun med mørk hudfarge. Han får et tips i saken.
Spor i barnedrapssakene leder inn i et mørkebrunt miljø, der det siteres fra manifestet til en terrorist vi dessverre kjenner alt for godt til. Et miljø preget av et menneskesyn som kan virke uforståelig for oss vanlige mennesker, men som dessverre er helt reelt. Og etter hvert leder også enkelte spor tilbake til en merkelig sekt som var aktiv rundt midten av syttitallet.

I velkjent Björlindsk stil legges trådene ut, for så å vikles inn i hverandre før det bærer mot en løsning mot slutten. Velkjent oppskrift, som fungerer godt denne gangen også. Selv om jeg igjen har noen innvendinger mot hvordan alle disse tilfeldighetene nøstes inn i hverandre.
Likevel, effektivt fortalt, godt driv, hele tiden passe spennende med en hel del uventede vrier. Hovedpersonene begynner jeg å bli godt kjent med etter hvert, og jeg har skikkelig sans for dem alle, både Olivia, Tom og Mette. De er heller ikke stillestående, men i stadig utvikling. Han jeg velger å kalle for den utenomjordiske knivkasteren er med han også, om enn i en mer neddempet utgave (heldigvis), selv om han får bruk for kniven mot slutten.

Menn og multitasking passer visstnok ikke særlig sammen. Noe jeg forsåvidt kan bekrefte. Det er ikke så enkelt å legge merke til detaljer i språket til forfatterne der jeg står lett skjelvende på toppen av stigen med en dryppende malerkost i hånda. Rødmaling, nesten litt sånn bloddryppende. Er bare glad jeg får med meg hovedtrekkene i handlingen når jeg er på øverste trinn, like under mønet. Så en litterær analyse må jeg bare la ligge. Men sitrende og spooky er det så det holder. Rett og slett fengende, solid og velkomponert krim.

Lydbok også denne gang, lest av Marika Enstad. Helt greit lest, selv om jeg legger merke til at initiativ uttales insjinativ. Croupier, yrket til Abbas (den utenomjordiske knivkasteren) uttales med engelsk uttale, selv om det er et fransk ord. Og Norr Mälarstrand i Stockholm uttales malarstrand (gjør ikke så mye, jeg maler jo).
Og skulle dere møte meg nå, et eller annet sted, og undre dere over håret. Om jeg har begynt å stripe det gråe med en anelse rødt, så har jeg ikke det.
Det er maling.

Andre bloggere om boka: Tine Sundal, Heartart, Bokbloggeir, Reading Randi

Annonser