Det vi tørster etter

Ei helt ny bok om Harry Hole, mer enn 520 uleste sider ligger foran meg. Og jeg gleder meg som en unge. Gleder meg til å forsvinne inn i dette barske, blodige, pulserende og sitrende universet.
Harry er på sin egen hjemmebane, midt i hjertet av Oslo.
Kvinner myrdes. På brutalt vis. På grotesk vis. Er det en seriemorder på ferde? Det kan virke sånn. Har ofrene noe felles? Joda, de er på date. Via Tinder. Og de har stygge merker etter bitt. En vampyrist ser ut til å være løs i byen. Media går berserk.

Allerede fra første side er dette umiskjennelig Nesbø. Et barskt, direkte språk. Mørke og usminkede beskrivelser av ofre. Rå og treffende humor. Brå vendinger i historien.
Men også en vârere Nesbø, mildere, med en side jeg nesten ikke kan huske å ha sett tidligere. Harry beskriver fem forskjellige måter å våkne opp på, deriblant en helt ny måte. Han kaller det den lykkelige oppvåkningen. Sammen med Rakel, kvinnen i hans liv. Et liv som er stille. Han har lovet henne at han aldri mer skal inn i drapenes verden. Han er foreleser på Politihøgskolen. En tilværelse han til sin store forbauselse trives i. Den legendariske Harry Hole er lærer. Og studentene forguder ham.
Men, selvfølgelig, idyllen kan ikke vare. Politimesteren, vår alles kjente drittsekk, Mikael Bellman, har balletak på Harry og tvinger ham tilbake. Bellman kan være aktuell som justisminister. Derfor vil han ha denne nye seriemorderen fanget så fort som mulig. Han må vise handlekraft. Derfor Harry Hole.

Og dermed kastes vi på ny ut i dette mørke, blodige, bestialske. Harry suges inn, med hud og hår. Han forsvinner fra denne verden. Inn i underverdenen. Der han er den beste. Men det koster. Alkoholen ligger der og lokker og lurer. Sammen med dette dødelige suget etter å finne den skyldige.

Og vi får hva vi forventer. Det vi tørster etter. En sitrende spenning. En bloddryppende historie der Nesbø på sedvanlig vis legger ut spor. Og jeg biter på, hver eneste gang. Og blir lurt igjen, som alltid. Han er en mester på akkurat dette. Til å stramme spenningsskruen ytterligere noen hakk. Når du tror at du endelig kan puste ut lite grann, så er det på’an igjen. Åndenødfremkallende.

Boka er knallgod. Av de absolutt beste fra Nesbøs hånd. Spesielt liker jeg denne nye, «mykere» siden av Harry, sammen med Rakel. Det gjør Harry mer menneskelig. Samtidig som jeg liker det morbide, forbudte, mørke, pirrende som alltid er der. Men kan det morbide bli for morbid? Vel, det er ganske nær grensen denne gang, uten å tippe helt over. Og skal jeg pirke ørlite grann må jeg si at sluttscenene blir litt for «spennende biljakt-aktig».
Men gubbevaremegvæl som den mannen kan skrive.
Og så den sistesida, da. Det er bare å gruglede seg til neste……

Andre bloggere om boka: Groskro’s verden, Tine Sundal

Omtale av andre bøker av Nesbø: Blod på snø, Mere blod, Macbeth, Kniv, Kongeriket

Takk til Aschehoug som sendte meg boka.