Rett og slett gøy!

Jeg er glad i svensk krim. Sjöwall & Walöö, Henning Mankell, Liza Marklund, Camilla Läckberg, Stieg Larsson, Lars Kepler, Mons Kallentoft, Jens Lapidus, Leif GW Persson, Roslund & Hellström og ikke minst, mine absolutte favoritter; Hjorth & Rosenfeldt – lista begynner å bli lang nå. Og nå må jeg føye til et nytt navn; Anders de la Motte.

«UltiMatum» er hans femte bok, og en direkte oppfølger til «MemoRandom» som kom på norsk i fjor. Jeg har ikke lest noen av bøkene hans tidligere. de la Motte er utdannet politimann. «UltiMatum» fikk prisen for beste svenske kriminalroman i 2015.

Første avsnitt i boka:
«Enda hun bare var tretti år, hadde førstebetjent Julia Gabrielsson sett mange døde mennesker. Antagelig flere enn politifolk flest, med unntak av hannelefantene i bortre korridor i voldsavsnittet. Gamlekarene med mintånde som usjenert mønstrer fysikken hennes, brukte password som passord på datamaskinen og aldri var å treffe etter klokken to. Men hun trodde ikke engang smugdrankerne i Tic-Tac-klubben kunne ha sett noe like motbydelig som den døde kroppen på obduksjonsbordet foran henne. Hvis man i det hele tatt kunne kalle det en kropp.»

Rett på sak, altså, og det liker jeg.
Dette liket er funnet i sjøen, midt i maktelitens foretrukne ferieparadis. Og denne makteliten er et av temaene i boka, sammen med interne stridigheter i politiet og en knallhard mafia med annet etnisk opphav enn det svenske.
Oppi dette befinner altså Julia Gabrielsson seg, ei grepa dame med masse bein i nesa. Med seg i etterforskningen får hun en omplassert papirtiger som kommer skliende fra det store intet. Etterforskningen er vanskelig, og særlig enklere blir det ikke når saken skal legges lokk på og sendes over til sikkerhetspolitiet. Interne stridigheter i avdelingen hennes forkludrer også mye, stridigheter som som har klissete edderkopptråder helt opp til justisministeren. Hanne Kristine Rohde har slike interne stridigheter innad i politiet som gjennomgående tema i sine bøker, men satt opp i mot det som presenteres i denne boka blir det som hyggelige teselskap i forhold.
Et av sporene leder til den omtalte knallharde mafiaen, noe som fører til blodige kamper om revir og makt. Og midt oppi dette møter vi ei streetsmart ung dame som blir stående til langt opp til knærne i dritt og vanskeligheter.

Mafia av utenlandsk opprinnelse med knallhard indre justis satt opp imot den priviligerte svenske eliten er tema vi kjenner igjen fra bøkene til Jens Lapidus. Her er det tatt et skritt videre, særlig når det gjelder makteliten. Det er til fingerspissene utmalt, nesten til det parodiske, hvordan posisjonering, spyttslikking og rævdilting er en velutviklet sport i dette miljøet. Herlig beskrevet.
Plotet er finurlig og boka er spennende og velskrevet. Språket flyter lett og uanstrengt, men uten å virke platt. Skulle jeg sette fingeren på noe må det være at det rundt midten blir stående litt stille, men det varer ikke lenge. Og så er det dette med troverdigheten da. Vet ikke helt om jeg kjøper historien, men likevel, det er en underholdende og godt sammenskrudd røverroman hvor spenningen holder helt til siste side. Leseopplevelsen – vel, for å bruke et lite, enkelt ord – det er rett og slett gøy!

Takk til Aschehoug som sendte meg boka.

Flere bøker av forfatteren: Sensommer, Høstdåd, Vinterild, Våroffer