Dekadent dypdykk

Denne boka er den første i en trilogi som ifølge vaskeseddelen har rystet den franske samtidslitteraturen. De to neste bindene er ventet om henholdsvis ett og to år.

Vi er i Paris.
Sammen med Vernon Subutex, rundt de femti.
Mannen har så å si ikke vært utenfor stuedøra de siste årene.
Han sitter stort sett og sløver foran tv-en,  og mimrer litt om storhetstiden – som er veldig lenge siden – da han var en musikkjenner og hadde egen platesjappe.
En fyr å regne med.
Nå har han ikke kontakt med noen – bortsett fra en rockestjerne han kjenner – som er full av gryn, men fullstendig hinsides ellers – denne mannen hjelper ham med husleia når det trengs – og det gjør det ofte.
Fram til han dør.
Og Vernon plutselig mangler penger til husleia, og en namsmann og en låsesmed står foran ham og vifter med utkastelsesordren.
Da må Vernon ut i den byen han ikke lenger kjenner. Og forsøke å få hjelp av folk han egentlig heller ikke kjenner lenger, men som han kjente den gang da. Og flere og flere ønsker en bit av Vernon siden han sitter på noen sjeldne opptak denne avdøde rockestjerna gjorde hjemme hos Vernon i sterk ruspåvirket tilstand.

Virginie Despentes tar oss så med på et dypdykk ned i en dekadent parisisk verden som er fjern fra de glansete turistbrosjyrers Paris. Til personer av alle fasonger, fra alle samfunnslag, med alle seksuelle preferanser, til overdådige fester eller til hutrende timer i rennesteinen. Til liv langt på siden av det sedvanlige.

Og dette beskriver forfatteren i et språk som røsker og river, fullt av driv og trøkk. Vernon Subutex blir en levende raddis, en dinosaur fra en svunnen tid, som til tross for sine mange mangler er en person det er lett å like. På sin vei oppover, nedover, bortover treffer han stadig nye mennesker som han lar oss bli kjent med.

Men klarer Despentes å ryste meg?
Langt på vei gjør hun det, men ikke helt.
Etter å ha lest vaskeseddelen som lovte all verdens av både det ene og det andre sitter jeg en anelse skuffet tilbake. Jeg synes faktisk det kunne vært råere. I noen scener synes jeg hun treffer glimrende, mens det i andre blir noe daft. Noen personer er gnistrende godt beskrevet, mens andre er mer av den typen man undrer seg på hvorfor dukker opp i det hele tatt. Men akkurat det får jeg kanskje svar på i de to neste bindene.

Uansett – underholdende er det, med et persongalleri hinsides det meste, med alt fra en søkkrik aksjetrader med kokaingnistrende hjernevinninger til en kvinnelig uteligger med dype tanker om livet generelt. Og så Vernon selv, da – som jeg gleder meg til å følge i de to kommende bøkene.

Boka er oversatt av Gøril Eldøen, som gir fortellingen sterke språklige vibber.
Takk til Gyldendal som sendte meg boka.