Om fotball og natron
Britt-Marie møtte vi i Backmans forrige bok «Mormor hilser og sier unnskyld«.
Der var hun den – unnskyld uttrykket – gneldrete nabokjerringa totalt uten sosiale antenner. På slutten av boka aner hun at mannen er utro, og det er her denne fortellingen starter.
Britt-Marie har flyttet fra mannen sin, Kent, etter 40 års samliv, og i en alder av 63 møter hun opp på arbeidsformidlingen for å søke jobb, i så fall den første jobben siden 1978! Det blir et møte med virkeligheten som ikke er helt enkelt for Britt-Marie, og et møte for kvinnen i arbeidsformidlingen som er hennes absolutt største utfordring så langt i jobben.
Borg er et lite, avsides tettsted i Sverige der alt er i ferd med å bli nedlagt på grunn av finanskrisen. Men siden kommunestyret hadde så mange andre ting å legge ned i sitt siste møte før jul, måtte de utsette saken om nedleggelse av ungdomsklubben, for at ikke julemiddagen skulle bli kald. Derfor blir det et ledig vikariat som ungdomsleder – i tre uker.
Så det blir da en jobb på Britt-Marie. Og hun møter et lokalsamfunn der pessimismen rår, der de fleste husene har til salgs-skilt på plenen, og der lokalbefolkningen møter henne med innbitt skepsis. Ikke en gang en fotballbane har de – den er solgt til entreprenører for andre formål. Men de har et lag, eller rettere sagt en broket gjeng barn og ungdommer, som samles på grusplassen foran ungdomsklubben for å spille fotball, med brusbokser som målstenger.
Hvordan skal dette gå for Britt-Marie, som er uten sosiale ferdigheter, og som tror at natron er eneste løsning på de fleste problemer, ihvertfall når det gjelder rengjøring, og er totalt uvitende om alt som har med fotball å gjøre?
Fredrik Backman evner også denne gang å røre meg som leser. Han presenterer et spennende persongalleri i et ganske så trøstesløst samfunn, der Britt-Marie på en finurlig måte blir en utløsende faktor til at menneskene finner tilbake til hverandre, en tematikk som også er sentral i «Mormor hilser og sier unnskyld», og i bestselgeren «En mann ved navn Ove«.
Han har en fengende fortellerteknikk med et lettflytende språk fullt av finurlige vrier og humoristiske ordkløverier. Men til tross for mye bruk av humor i bøkene er de slett ikke uten brodd. Samfunnskritikken er til tider bitende, både gjennom måten han beskriver det lille samfunnet på, og hvordan han utbroderer historiene til enkeltmenneskene, der han gir oss bakgrunnen til hvorfor de er som de er. Og bøkene innehar en usvikelig tro på det beste i oss mennesker, noe som fører til at det dugger litt på brillene innimellom, det er en rørende fortelling han gir oss!
Andre bloggere om boka: Bøker & bokhyller
Omtale av «Bjørnstad» , «Vi mot dere» , «Folk med angst» av samme forfatter.
Siste kommentarer