Jon Michelet – En sjøens helt – Blodige strender

Ramsalte seilaser 

Så er vi kommet til bind fire av Jon Michelets krigsseilerepos.
Tidsspennet i denne boka er fra april 1942 fram til selve D-dagen, 6. juni 1944.
Vår helt, matros Halvor Skramstad, befinner seg i New York, der han er på jakt etter ny hyre etter å ha blitt torpedert utenfor kysten av Florida. Og aller helst vil han ha hyre på en båt til England, slik at han kan møte sin kjære Muriel, som har vært med oss gjennom hele romanverket.
I New York kommer han i kontakt med en nordmann, som, skal det vise seg, jobber i Nortraship. Gjennom dette bekjentskapet blir han oppmerksom på at Nortraship opererer med en «bad element-list» over sjøfolk, og at han selv befinner seg på denne listen. Og det for helt bagatellmessige forseelser.
Likevel får han hyre på «Kronprins Olav», som skal til England. Men opptakten til denne seilasen blir en helt annen enn det han har blitt forespeilet, og det skal bli to dramatiske år for vår matros.
Reisen fører oss til Gibraltar, der det blir et ublidt møte med apekolonien. Vi blir med på hemmelig oppdrag i farvannet mellom Vest-Sahara og Kanariøyene. Det blir problemer på kjærlighetsfronten. Vi får oppleve alvorlig sykdom med langvarig rekonvalesens. En periode som får oss bort fra våpenlarmen og torpederingene for noen måneder, der vi møter noen aldeles herlige, småskrudde medpasienter. En periode der Michelet virkelig briljerer med en barsk humor. Så tilbake til krigen med opplæring som skytter. Møtet med en uspiselig norsk offiser, som skal bli skjebnesvangert for Halvor.
Og det hele kulminerer med at han er på en båt som sakte sklir inn mot de blodige strendene i Normandie i morgentimene 6. juni 1944.

Igjen imponerer Jon Michelet!
Hele romanverket er glitrende balansekunst mellom historiske og geografiske fakta blandet med fri diktning. Research-arbeidet til dette verket må være gigantisk.
Og i denne boka tror jeg vi nærmer oss kjernen i det Michelet ønsker å fortelle. Han vil vise oss heltemotet til krigsseilerne. Samtidig vil han vise oss at disse heltene har blitt svært dårlig behandlet av den norske offentligheten, både da det sto på som verst under krigen, og ikke minst alt det som hendte (eller alt det som ikke hendte) etterpå. Vi aner hele tiden en harmdirrende forfatter bak ordene. Det er mye urett, mange unnlatelsessynder, mye vilkårlighet og masse faenskap som kommer fram i lyset. Og mye av dette er nærmest visket bort av historikerne etter krigen – noe som kritiseres tydelig i etterordet.
Og likevel, midt oppe i dette maskuline, barske krigsdramaet leverer forfatteren små perler av menneskelig nærhet. En gåsehudaktig liten scene utspiller seg på side 352, der Halvor møter en av vår tids store personligheter, her som liten pjokk. Nydelig.

Det gjenstår ett bind i denne serien. Og jeg gleder meg til de siste sidene. Eller, jeg gruer meg kanskje også litt. Jeg har blitt uendelig glad i denne matrosen, han oppleves som en god kompis etter disse 2500 sidene, og jeg ønsker ham derfor alt godt. Men det er jo ikke sikkert at det ender slik. Når vi ser tilbake på mange av de sørgelige skjebnene til en stor skare krigsseilere, kan det godt hende at det blir en tragisk slutt. Men Halvor har så mye solid ballast, så jeg håper…..

Link til mine omtaler av «Gullgutten» , «Brennende skip» og «Krigerens hjemkomst«.

Andre bloggere om boka: Kleppanrova