Karin Fossum – Hviskeren

Grøssende godt dypdykk i den menneskelige psyke 

Ragna Riegel sitter i avhør hos Konrad Sejer. Hun må ha begått en alvorlig forbrytelse, men hva?
Ragna er 46 år gammel, bor alene, jobber på Europris og har en sønn som bor i Berlin hvor han har en ledende stilling på et eksklusivt hotell. Hun fikk sønnen da hun var 17. Kontakten med sønnen er et ferdigtrykket julekort samt en og annen bursdagshilsen. Tidlig i 20-årene blir Ragna operert. En operasjon som går galt, og får den følgen et hun mister stemmen. Hun kan bare hviske – derav bokas tittel.
Ragna lever et stille liv. Hun liker rutiner. Har fast plass på bussen, tredje sete til venstre for sjåføren. Hun teller alltid skrittene opp til huset. Hun trives på jobben der hun har noen gode arbeidskolleger. Hun handler hos Irfan og småprater med naboen av og til. Bortsett fra dette skjer det lite i livet hennes. Helt til det dukker opp en konvolutt i postkassa. En anonym avsender sier at hun skal dø. Siden kommer det flere slike trusler. Hennes rutinepregede liv slår fullstendig sprekker.

«Hviskeren» er en juvel, en mesterlig oppbygd kriminalroman; en fortelling på to plan, innblikk i denne lille kvinnens dagligliv, etter hvert et ganske klaustrofobisk sådann, og samtalene mellom etterforskeren og forbryteren, dyptpløyende og intime, et grøssende godt dypdykk i den menneskelige psyke.
Karin Fossum makter kunststykket å lure og lirke deg inn i livet til denne kvinnen. En kvinne du blir helt betatt av, helt besatt av og ikke minst uendelig glad i.
Med ørsmå virkemidler, både i beskrivelsene fra dagliglivet og gjennom samtalene, får forfatteren oss til å ane en spenning, en uhygge, en desperasjon, en fortvilelse, en følelse av at alt ikke er så tilforlatelig som det kan synes. Mesterlig. Noe også slutten er, der jeg sitter med grøssende frysninger ilende nedover ryggmargen.

Denne boka hadde jeg som lydfil, noe jeg er svært glad for. Kim Haugen leser, og det gjør han med en innlevelse jeg så langt aldri har hørt maken til. Han gir Ragna Riegel en anstrengt, skurrende stemme som tilfører hovedpersonen den rette galskapen, desperasjonen og fortvilelsen. En kraftprestasjon av de helt sjeldne.

Tidligere leste jeg det meste av Fossum, men de siste bøkene har jeg dessverre ikke fått med meg. «Elskede Poona» var i mange år en av mine absolutte favoritter. Etter denne leseopplevelsen må jeg nok foreta et aldri så lite tilbakeblikk for å se hva jeg har gått glipp av. Du verden for ei bok!

Andre bloggere om boka: Tine Sundal, My Criminal Mind, Bokbloggeir, Rita leser, Skribletoner, Min bok-og maleblogg, Reading Randi, Bøker & bokhyller

Flere av Fossum: Formørkelsen, Bakom synger døden

hviskeren terning6

8 Comments

  1. Jean-Louis Adorsen

    30. januar 2018 at 15:29

    Jeg har samtlige av Karin Fossums bøker om Konrad Sejer, men har ikke lest mer enn rundt halvparten ennå. Men nå har jeg endelig fullført «Hviskeren», som det gikk trått å komme seg gjennom, bl.a. pga. hyppige forekomster av tre-fire sider lange avsnitt. Selve historien var grei nok, men det var mange små irritasjonsmomenter, både språklig og innholdsmessig. At en lysstolpe er nesten ødelagt av termitter, f.eks. På våre breddegrader er det stokkmaur som ødelegger stokker. Hunden til Sejer graver ned møkka etter å ha gjort fra seg ute, men det er det så vidt jeg vet katter som gjør, ikke hunder. Fossum bruker stadig «når det kom til», en anglisisme som kunne vært erstattet med «når det gjaldt» eller «når det dreide seg om» – også for å få et mer variert språk. Dessuten bruker hun jevnlig ordet «unnselig», mens det av teksten framgår at hun i de fleste tilfellene egentlig mener «uanselig». Jeg registrerte også at hun et sted skrev «brant» hvor det skulle vært «brente». Så språkvask og korrektur har ikke vært helt på topp denne gangen.
    Uansett diverse ting å pirke på fikk jeg lyst til å lese resten av Konrad Sejer-bøkene, som så langt kun har støvet ned i bokhylla.

    • bjornebok

      30. januar 2018 at 21:45

      Jeg hadde denne som lydbok, og ble så sugd inn i historien at de momentene du tar opp gikk meg fullstendig hus forbi. Forøvrig kanskje ei av de bøkene der meningene spriker mest – enten eller. Og akkurat det er noe av det mest spennende med litteratur, at opplevelsene blir så forskjellig.

  2. Jeg er enig at i «Hviskeren» skildrer hovedpersonen på en god måte, men jeg stiller meg totalt uforstående til hvordan denne boken kan oppfattes som spennende. Jeg slet meg gjennom den, og syns for det første at den rent skriveteknisk er svært dårlig. Mye kommafeil og manglende tankestreker ved samtaler gjør det vanskelig å følge hvem som sier hva. For det andre gjentar forfatteren seg selv til det kjedsommelige når hun prøver å få frem hvor trist liv hovedpersonen har. Hvor mange ganger gidder man å lese at Riegel går av bussen, går inn på butikken, handler, sjekker postkassen (som oftest tom), går inn døren og tar seg så et bad eller ser på YouTube? Det er jo barneskolespråk. Boken er – unnskyld uttrykket – dritkjedelig helt frem til side 250. Da begynner den å bli noe som kan minne om litt spennende. En 2’er fra meg.

    • bjornebok

      3. august 2017 at 11:37

      Takk for kommentaren, Skuffet.
      Først til det skrivetekniske – det kan jeg ikke kommentere siden jeg hadde denne som lydbok.
      Det du kaller kjedelig og repeterende synes jeg er godt beskrevet, med på å bygge opp karakteren på en glimrende måte. Å kalle dette barneskolespråk, vel jeg er som du ser av min omtale totalt uenig. Men det er noe av det som er mest fascinerende med bøker – hvor forskjellig vi opplever dette.
      Til slutt; hvis du i framtiden legger inn kommentar på bloggen vil jeg gjerne at du står fram med navn, forteller hvem du er.

  3. Siste siden i boken Hviskeren kom overraskende på meg.
    Jeg sitter igjen med dette spørsmålet: hadde tyrkeren begynt å jobbe i fengslet, og hadde han lagt en lapp i maten til Ragna, eller er det shizofrenien som dukker opp igjen ? Hva mener du ?

    • bjornebok

      18. januar 2017 at 20:08

      Hei Anne Marie 🙂
      Det du spør om kan jeg ikke svare på, men det er noe av det geniale med boka. De siste setningene førte til frysninger nedover ryggen og jeg stilte meg de samme spørsmålene. Svar får vi sannsynligvis aldri….

  4. Fin omtale – jeg har lest denne, og den er utrolig spennende , og utrolig spesiell – velskrevet også. (Jeg skal se å få lagt inn en omtale i bloggen min snart)

    • bjornebok

      28. oktober 2016 at 14:46

      Takk Randi!
      Ja, en av de mest spesielle krimbøkene jeg har lest (hørt) – en utrolig nerve og stemning gjennom hele boka. Gleder meg til å lese omtalen din 🙂

Legg igjen en kommentar til Skuffet Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.