Elena Ferrante – Historia om det tapte barnet

Et fyrverkeri

Etter den tredje boka i «Napolikvartetten» av Elena Ferrante var jeg et ørlite grann skuffet. Slett ingen dårlig bok, men for min del manglet den samme intensitet som i de to første. Derfor tok det sin tid før jeg gikk løs på dette avsluttende bindet. Den utløsende faktoren var den fenomenale tv-serien basert på første bok som jeg så i jula – da kom lysten tilbake.
Og for ei bok! Et fyrverkeri av en leseopplevelse!

Elena og Lila er voksne kvinner.
Elena bor i Firenze med mann og to døtre og har fått en viss suksess som forfatter.
Lila bor fremdeles i bydelen i Napoli med samboer og sønn, hvor hun har etablert en blomstrende databedrift.
Vi følger dem fra slutten av sekstitallet helt fram til vår tid.
Fra år med kun sporadisk kontakt til at Elena går fra mannen sin og bosetter seg i Napoli igjen, og vennskapet gjenoppstår. Et ildfullt vennskap mellom to temperamentsfulle kvinner. I et Italia sterkt preget av politisk og samfunnsmessig uro, korrupsjon og vold.

Tittelen på boka, det tapte barnet, er navet historien spinner rundt. Men jeg skal ikke røpe hva dette dreier seg om. En annen sentral hendelse er det store jordskjelvet i Napoli i 1980. I en scene sitter de to kvinnene i en bil om natta, hvor Lila for første gang virkelig blottlegger sitt liv for Elena. En utrolig sterk scene som ble som et etterskjelv i sjelen da jeg leste det.

Hvis jeg skulle bruke kun ett ord for å beskrive denne boka måtte det bli lidenskap. Napoli ligger som kjent ved vulkanen Vesuv, og leseopplevelsen er som å sitte på kanten av vulkanen, der det syder og bobler, og vente på det neste utbruddet.

Å lese Elena Ferrantes bøker er en språklig nytelse. Det er sterkt og skjørt på samme tid, akkurat som vennskapet mellom de to kvinnene. Kristin Sørsdal har oversatt bøkene, og har gjort en formidabel jobb.
Denne gangen hadde jeg lydbok, og Silje Breivik sin innlesing er en ren nytelse å lytte til.

Du verden for en avslutning dette ble!

Andre bloggere sin mening: Tine Sundal, Min bok- og maleblogg, Artemisias verden, Kleppanrova

Flere bøker av Ferrante: Mi briljante venninne, Historia om det nye namnet, Dei som flyktar og dei som blir

2 Comments

  1. Enig med deg at denne avslutningen var bra – det var en viss stigning i bøkene, men for meg nådde de ikke opp til 6-ern – ser jeg stort sett har vurdert de til 5-ere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.