J.D. Barker – Den fjerde ape

Sitrende spenning

Chicago, USA.
Politimannen Sam Porter håper på en rolig dag, men håpet knuses grytidlig på morgenen.
Han blir oppringt av en kollega som ber ham komme til et åsted så fort han kan.
I snart seks år har han jaktet «den fjerde ape-morderen», og så ligger han plutselig der, massemorderen, steindau etter å ha blitt påkjørt av bussen.
På ulykkesstedet blir det funnet en eske med et øre i – den fjerde ape-morderens signatur. Alltid øret først, så øynene etter et par dager, så tungen noen dager senere – før liket dukker opp et eller annet sted. Kan kvinnen reddes denne gang? En storstilt jakt settes igang, og den døde morderen har lagt ut en rekke spor, men vil de rekke fram i tide?

Denne thrilleren har det aller meste på plass.
En vanvittig røverhistorie, høyt oppdrevet tempo, effektivt røft språk, råbarske politifolk med en hardbarket sjargong seg imellom, pepret av verbale fulltreffere, en fullstendig spinnvill, sinnssyk massemorder og søkkrike kakser med lyssky affærer.
Pluss så på med en oppveksthistorie av det aller vondeste slaget, da har du utgangspunktet for en historie hvor sider og kapitler fyker forbi som om du skulle befinne deg midt i en virvelvind hvor du har nok med i det hele tatt å få puste.

Boka har i hovedsak tre fortellerstemmer (et par til, men mer perifere); etterforsker Sam Porter, offeret Emory og massemorderen i form av en dagbok fra oppveksten.
Sam er fint portrettert, en real, ærlig purk som sliter med en hendelse i nær fortid.
Galskapen som tenåringsjenta Emory må gjennomgå, fastlenket i et mørkt, kaldt og fuktig rom med stadig gjentakende lydtortur og raslende rotter, vel vitende om at hun er den fjerde ape-morderens offer, er så klaustrofobisk vond at jeg har ikke lest maken sin Alex av Pierre Lemaitre.
Og til slutt denne dagboken, da. Så hjerteskjærende grufull om en gutts oppvekst i en mildt sagt dysfunksjonell familie.

Vanligvis er jeg ikke overvettes begeistret for amerikanske thrillere, fordi de ofte er så forbaska overlesset, som om det må mer råskap og vold til for å bli lagt merke til der borte. For så vidt intet unntak denne gangen heller, men likevel med en dose menneskelighet bak det hele som gjør at det er mulig å svelge historien.

Det er et par sentrale vendepunkt i boka som nok er ment å skulle overraske. Akkurat de hadde jeg avslørt lenge før de kom, så det ble ikke så spennende som det kunne blitt hvis disse var litt bedre kamuflert. Men pytt – sitrende spenning er det mer enn nok av til å fylle 430 sider til bristepunktet – uten nevneverdige dødpunkter.
Så det er bare å glede seg til til oppfølgeren – Det femte offer – som ligger og lokker et sted borti bokhylla.

Boka er oversatt av Anlaug Lia.
Takk til Goliat Forlag for boka.

Mer av Barker: Det femte offer

Annonser

2 Comments

  1. Vi er visst helt synkroniserte vi 😂 Leste ferdig denne i går selv. Min omtale kommer senere denne uka 🙂
    Bra omtale som vanlig fra deg, og vi er enige nok en gang 😉

    • bjornebok

      3. juni 2019 at 12:07

      Jeg visste du holdt på med den, så var spent på hvem som ble først.
      Da er det jo enda en omtale å glede seg til denne uka 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

© 2019 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.