Jesmyn Ward – Det som reddes kan

Kraftfull og nådeløs

En prisvinner, dette, da den utkom i USA i 2011. Så hvorfor det har tatt sånn tid før den utgis her på berget vites ikke, men det var jammen på tide.

Vi skal til Mississippi, til en fiktiv liten by, eller rettere sagt utkanten av byen. Til et skittent lite hus midt i noe som ligner mest på en søppelfylling. Til de fattigste av de fattige. Svarte, selvsagt. Der vi møter 14-årige Esch. Hun lever sammen med to eldre brødre, Randall og Skeetah, samt attpåklatten Junior som mor døde i barsel med. Far er en voldelig drukkenbolt uten fast jobb, og familien lever fra hånd til munn.

Årstallet er 2005. Tidsspennet er fra 18. til 30. august. Mandag 29. august rammet orkanen Katrina de sørlige delene av USA. Med dødelig kraft.

Jesmyn Ward har valgt å fortelle historien gjennom øynene til Esch. Ei intelligent, handlekraftig jente midt i en flokk med gutter; brødrene hennes og kameratene deres. Forholdene er mildt sagt mistrøstige med lite av det meste, som mat og klær. Men tro ikke at Ward gir oss en tårevåt historie.
Så langt derifra!
Hun er nådeløs, usentimental og brutalt ærlig i sin beskrivelse. Esch gjør ikke noe nummer ut av at de lever slik de gjør. Det er slik livet er. Hør bare her:

«Det eneste som noen gang har vært lett for meg å gjøre, som å svømme i vann, var å ha sex, da jeg begynte med det. Jeg var tolv. Første gang lå jeg i forsetet på pappas lastebil.»
….
«Og det var lettere å la ham fortsette å ta på meg enn å be ham holde opp, lettere å la ham komme inn i meg enn å skyve ham bort, lettere enn å høre ham spørre, Hvorfor ikke? Det var lettere å holde kjeft og ta det enn å svare.»

De stjeler og knuller, de krangler og sloss, de drikker og røyker gress, det er hundekamper, graviditet, fødsel og død. Umenneskelig menneskelighet på kanten av avgrunnen, brennhett og ødslig, og med en rasende Katrina som ligger ute i Stillehavet, suggererende truende.

Rått og usminket, altså. Men med et billedrikt, poetisk språk som gir lukt og farge til fortellingen. Jeg kan kjenne heten brenne og støv legge seg på solsvidd hud. Det trøstesløst skitne blir vakkert.
Den brølende orkanen fillerister meg i sin nådeløse villskap. Det samme gjør de hjerteskjærende scenene dagen etter, når alt har stoppet opp, når lydene er borte, når vannet endelig trekker seg tilbake og den ødeleggende sannheten ligger der.

En kraftfull og nådeløs roman som river og sliter, slik god litteratur kan gjøre.

Andre bloggere sin mening: Tine Sundal, Lillasjel

Boka er vakkert oversatt av Eve-Marie Lund.
Takk til Aschehoug for boka.

Annonser

2 Comments

  1. Takk for lenke Bjørn, kjekt at du likte boken så godt. Selv følte jeg meg ikke filleristet, men la mer merke til oppvekstskildringene enn skildringer av orkanens herjinger.

    • bjornebok

      19. juli 2019 at 21:12

      Takker, Tine 🙂
      Det var absolutt skildringene av dagliglivet som gjorde mest inntrykk på meg også, selv om finalen var grandios.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

© 2019 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.