Vakkert!
(Reklame: Boka har jeg mottatt som leseeksemplar fra Panta Forlag.)
Å gud hjelpe meg! tenkte jeg da jeg fikk denne boka i posten. Grunnen var at den var merket med anbefaling fra Reese Witherspoons bokklubb. Forrige bok med anbefaling derfra var «Den siste Mrs. Parrish». Ei bok så overdynket i klisjeer at det var smertefullt å lese. Men dette, dere, det var noe helt annet!
Vi skal til en liten, fiktiv by i North Carolina, USA, hvor historien starter i 1969 med en kort prolog hvor en ung mann blir funnet død i en sump. Deretter tar historien oss med tilbake til 1952, der vi møter den seks år gamle Kya. Hun bor sammen med familien i marsklandet ved kysten. En oppvekst i fattige kår med en far som banker vettet ut av de fleste familiemedlemmene. De eldste søsknene har allerede skygget banen, og en dag forsvinner mor i finstasen bortover veien uten å se seg tilbake. Noen måneder senere forsvinner også broren Jodie. Til slutt er det bare Kya og faren igjen. Før han også forsvinner for godt en dag. Og den sjuårige jenta er alene i verden.
En skadet sjel som har blitt sviktet og forlatt av alle. Som bestemmer seg for å ikke ha noe med andre mennesker å gjøre av redsel for å bli sviktet igjen.
Hun klarer å holde seg unna folk fra øvrigheten, selv om de gjør noen halvhjertede forsøk på å få henne inn i skolen. Hun kjenner lengselen etter å tilhøre en flokk, men hun tør ikke. Kya lever sitt eget liv i, med og av den eksepsjonelle naturen i marsklandet.
Vel, ikke helt alene. Den omtrent jevngamle Tate vaker i sivet med ujevne mellomrom, og de nærmer seg nølende hverandre ved hjelp av å legge ut gaver til hverandre i naturen, i form av fjær fra sjeldne fugler. Og det uunngåelige skjer. Følelser oppstår.
Men vil Kya kunne leve nær menneskene …
Du verden, det er vakkert og sterkt, portrettet av denne lille jenta som piler som en forskremt dyreunge for å gjemme seg fra resten av verden, som går i ett med naturen, blir ekspert på alt hva naturen har å gi, som likevel nølende nærmer seg flokken for så å bli sviktet gang etter gang. Det er så hjerteskjærende godt fortalt at du må ha et hjerte av hardeste granitt for ikke å bli berørt.
Språket er levende og eksotisk der det vasser blant sjeldne planter og fugler, og oversetter Dorthe Erichsen har gjort en imponerende jobb med å skape alle disse flotte stemningene.
Litt søtladent klisjeaktig er det unektelig innimellom i denne boka også, men det lever jeg godt med. Fordi denne historien gikk rett i hjertet, og der blir den værende lenge.
Andre bloggere om boka: Heartart, Lesejenta, Lillasjel
 |
|
8. januar 2020 at 10:32
Den anbefalingen er grunnen til hvorfor jeg ikke har lest den. 🙂 Jeg klarer ikke det som blir for suppeaktig. Men jeg har likt bøker jeg trodde krysset den grensen og som ikke gjorde det likevel. Så det har noe med det å ikke dømme og bokcover 🙂
8. januar 2020 at 10:37
Det gjelder å ta alle smussomslag med en liten klype salt …
6. januar 2020 at 18:20
Fin omtale, boken høres bra ut – sjekket om den var i lyd, ser ikke ut til det.
6. januar 2020 at 18:25
Takk Randi!
Jeg har heller ikke sett at den er i lyd foreløpig.