Grei underholdning
«Reklame. Boka har jeg fått som leseeksemplar fra Cappelen Damm.»
Irsk forfatter. Handling lagt til USA.
Alenemoren Rachel er på vei til kreftlegen. Legen sa det hastet. Har kreften blusset opp igjen?
På vei dit får hun en telefon.
En kvinnestemme forteller at de har kidnappet Rachels tretten år gamle datter Kylie. Kvinnen forteller at hennes egen sønn også er kidnappet, og at Rachel også må kidnappe et barn og betale en stor sum penger. Hvis hun ikke gjør dette vil både Kylie og kvinnens sønn bli drept. De er begge ofre for Kjeden. Og den må ikke brytes.
Kan Rachel kidnappe et annet barn for å redde sitt eget? Er det ingen annen utvei?
McKinty har skrevet en thriller som er åndenødfremkallende allerede fra de første sidene. Med en fortettet stemning som gjør at jeg blar febrilsk videre i stadig økende tempo etter som fristen nærmer seg. Fortalt i et effektivt, suggererende språk som får fram galskapen i situasjonen og Rachels paniske fortvilelse.
Hvor langt er hun villig til å gå for å redde barnet sitt?
Samtidig gir forfatteren oss små drypp av historien til hjernene bak faenskapen, med vanskelig oppvekst som hovedelement.
Og til tross for et nærmest usannsynlig plott føles historien troverdig.
Til langt over midten …
Hva skjer så?
Mot slutten av første del legger forfatteren ut små drypp som leder oss i retning av hvem de skyldige er. Disse dryppene er noe overtydelige, slik at jeg aldri er i tvil om hvem det er. Om forfatteren gjør dette med vilje eller ikke vites ikke …
Uansett – i andre del av boka glipper det for meg.
I etterordet forteller forfatteren noe om bokas tilblivelse, at agenten hans spurte om han hadde en bok for det amerikanske markedet. Noe som endte opp i denne.
Og etter å ha skrevet en første del som fenger så til de grader blir boka «amerikanisert» i andre del. Med det mener jeg at fra å være en snedig utklekket og balansert historie går den over til å bli en bloddryppende affære der jeg mistet tellingen på hvor mange våpen som var i bruk. Og når kruttslammet endelig har lagt seg går livet smilende videre for alle involverte – vel, for de som overlevde da. Som om absolutt ingen ting noensinne har skjedd.
Og jeg tar meg i å tenke at kunne ikke McKinty tenkt ut en snedig avslutning også – en med litt finesse og kløkt – i stedet for disse overfladiske og totalt urealistiske actionscenene.
Da kunne det ha blitt en innertier.
Det endte opp som grei underholdning.
Boka er oversatt av Lars-Erik Sørbotten.
 |
 |
13. februar 2020 at 21:00
Denne er min neste bokvalg. Har ikke store forhåpninger, men alltid på utkikk etter noe spennende. Skal begynne på den i helga når jeg blir ferdig med en annen bok.
13. februar 2020 at 21:29
Hei Ina!
Spenning er det i massevis – det var slutten som ødela mye for meg – jeg er ikke så glad i bøker der «det enkleste er pistol» som det ender opp med.
Lykke til med lesinga 🙂
10. februar 2020 at 13:47
Interessant. Har denne på leseplanen, synd at den faller igjennom etter halvveis.
Leste intervju med ham i bladet for Bestselgerklubben og han snakket om det med det amerikanske markedet der, at han ble bedt om å skrive noe tilpasset det, da han egentlig vurderte å legge opp.
Han kommer til Krimfestivalen, så jeg har tenkt å starte på boka før det. Men vi får se..
10. februar 2020 at 13:55
Nå er det ikke sikkert den oppleves sånn hos deg.
Jeg har en eller annen hangup på disse blodflytende våpenforherligende amerikanske sluttene der det enkleste er pistol …
10. februar 2020 at 21:32
Jeg er heller ikke glad i pistol, mye skyting, amerikansk action, skjønner du. Men det kan jo hende jeg ser andre ting jeg liker bedre.:)
10. februar 2020 at 21:36
Og det er mye bra i første del – utvilsomt 🙂