Heidundrende hevnodyssé
(Reklame. Boka er et lese-/lytteeksemplar fra forlaget.)
Ingar Johnsrud har lagt bak seg trilogien «Wienerbrorskapet», «Kalypso» og «Korset», forlatt elleville konspirasjonsteorier, litervis med blod og hauger med lik, til fordel for Vike, et vindskeivt lite samfunn et sted på Vestlandet.
Hvor Stella kommer kjørende over et vinterglatt fjell i et gammelt vrak for å begrave sin far som ble funnet dinglende fra taket i ei gammel koie. En mann hun ikke har sett på 25 år, og som hun heller aldri ville se. Hun hatet faren. Stella har for øvrig fotlenke …
I Vike tårner herregården Wiike over bygda slik den har gjort i generasjoner, nå styrt av matriarken Esther Wiike, en kvinne som i sin tid la en beskyttende hånd om den unge Stella.
Stellas far har etterlatt en arv. En plastpose full av penger. Men på grunn av diverse etterforskningsmessige viderverdigheter rundt dødsfallet kan hun foreløpig ikke innkassere arven. Så Stella blir i bygda noen dager. Og oppdager etter hvert at det er noe merkelig med det hele – og starter sin egen lille etterforskning. En etterforskning med avsløringer som roper på hevn …
«Gudmoren» har det meste av hva jeg ønsker meg av en god kriminalroman. Et persongalleri hvor Stella troner høyt på lista over likandes hovedpersoner. Med en mørk fortid som avsløres i passende porsjoner gjennom boka.
Den opphøyde fru Wiike på herregården, nærmest adelig framstilt, og hennes sjarmerende, vellykkede sønn.
Fru Wiikes bror som kommer til bygda for å kreve sin del av arven. En ufyselig enøyd banditt med sitt gråe, flagrende hår og outrerte klesstil.
En godslig lensmann som ser gjennom fingrene med det meste, samt hans paragrafridende betjent som hans rake motsetning.
Og bak i skyggene, Cornelis, en fullstendig skruppelløs kjeltring som skyr absolutt ingen midler for å kreve inn det han mener han skal ha.
Et persongalleri langt over grensen til det klisjéfylte, likevel så heidundrende godt beskrevet at jeg fryder meg under lesingen.
Og så er det språket, da. Så annerledes, nesten gammelmodig forfinet i noen partier, rått og dampende i andre. Blankpusset ned til hver minste detalj. Med en behagelig, bølgende rytme i første halvdel, der jeg begeistret henvender meg til min bedre halvdel for å fortelle at jeg nå leser en sakteflytende, rolig krim.
Men du verden som det snur. 180 grader. Tempoet øker. Spenningen strammes. Til det åndenødfremkallende klaustrofobiske.
Som sedvanlig denne bokhøsten spriker løssalgsavisenes bokanmeldere i sine meninger. Hvor Dagbladet kaller den fornyende mens VG nærmest radbrekker boka.
Samma det. Jeg elsket den! Punktum.
Andre bloggere sin mening: Tine Sundal, I Bokhylla, Hverdagsnett
Flere av Johnsrud: Wienerbrorskapet, Kalypso, Korset
 |
 |
12. januar 2021 at 18:23
Det var en grundig omtale – denne falt ikke helt i smak hos meg. Spennende var den jo – men jeg likte ikke handlingen og miljøet, men det er vel en annen sak. Likte heller ikke den elleville, crescendo avslutningen. Om jeg blogger om den, vil jeg høyst gi den en svak 4-er på terningen
12. januar 2021 at 18:33
Det var endelig på tide at vi var skikkelig uenige om ei bok, Randi 😉
28. oktober 2020 at 22:51
Tror du og Tine likte den litt bedre enn det jeg gjorde, men er enig i at det er en god bok. 🙂 Takk for link.
29. oktober 2020 at 09:12
Takker, Ina 🙂
Den gikk rett hjem hos meg.
27. oktober 2020 at 19:56
Jeg stoler på ditt PUNKTUM 🙂 Ja hurra noe nytt fra Johnsrud. Gleder meg «ein heile haug». Takk for påminnelsen. Den skal definitivt leses.
27. oktober 2020 at 20:24
Ja, du kan glede deg 🙂 Punktum!
27. oktober 2020 at 18:48
Så gøy at du flesket til med en sekser på denne, jeg likte den også veldig godt, som alt jeg har lest av Johnsrud 🙂 Takk for lenke!
27. oktober 2020 at 20:23
Helt perfekt for min krimsmak 🙂