Hjerteskjærende god

(Reklame. Boka er et lese-/lytteeksemplar fra forlaget.)

Maria Kjos Fonn tok fullstendig pusten fra meg for to år siden med romanen «Kinderwhore«, en knyttneve av ei bok med et blytungt tema.
Og det er ikke akkurat lystig lesning denne gang heller.

Elise kommer fra Oslos beste vestkant, en nesten overjordisk vakker jente med et usedvanlig sangtalent. Alt ligger til rette for et vellykket liv bestrødd med suksess. Men slik skal det ikke bli.
Elise har en tomhet i seg, et sug, et drag mot noe hun ikke helt vet hva er. Spiseforstyrrelser, pillemisbruk og alkohol er starten. Kombinert med en kordirigent som har et lett bytte i den usikre ungjenta.
Så finner hun det hun søker, rusen, særlig heroinen, den som får henne til fade ut, til ikke å føle, til å bli nummen.

Flere spaltemeter er skrevet om Maria Kjos Fonn i kjølvannet av lanseringen av denne boka – med løssalgsvinkling på hennes eget misbruk. Det skal jeg la ligge, og heller konsentrere meg om boka.

For den er hjerteskjærende god.
Fortalt fra Elises synsvinkel som 24-åring blir vi med på en opprivende fortelling om overklassejenta som velger undergangen. Jenta som finner stoffet som setter hele hennes verden på plass. Det som gjør at hun endelig føler at hun fungerer på sitt skjeve vis. Og det gjør hun. En stund. Men kjemien krever sitt. Det som føltes så enkelt og riktig i starten blir til et helvetes slit med å skaffe nok penger til neste kvarting.

Maria Kjos Fonn makter å levendegjøre begge sider av reisen. Først spenningen og suget, tiltrekningen som noe erotisk.
Så nedturene, smerten, håpløsheten, nedverdigelsen.
Og aller sterkest er mors kamp for barnet. Hvordan hun gjør alt som er i hennes makt for at dattera ikke skal bukke fullstendig under. Hun blir en medmisbruker.
Det er grusomt å lese, når det er helt på bunnen, når Elise ikke makter å sette det neste skuddet. Når mor må hjelpe. Gudhjelpe meg for en scene.

«Hun reiser seg, skjelver like mye som meg, sikter på punktet med nåla, trykker ned sprøytepumpa. Det smeller, rusher som en berg-og-dal-bane gjennom årene. Jeg lener meg tilbake, som å synke ned i lunkent vann. Jeg har aldri vært så glad i henne, det må ha vært som spedbarn da hun ammet meg, ga meg melken, varmen, nærheten inn i kroppen, injeksjonen som kalles kjærlighet.»

Og akkurat som i «Kinderwhore» blir jeg fjetret av språket, der jeg sitter smilende og nikkende av beundring til ord og vendinger som gjør dette til god litteratur, til tross for sitt dystre tema.

Flere av Kjos Fonn: Kinderwhore

Annonser