Skrekk og gru

(Reklame. Boka er lese/lytteeksemplar fra Aschehoug/Lydbokforlaget.)

Når jeg leser bakpå vaskeseddelen tenker jeg; skrekk og gru, Julian Hirtmann er tilbake! Denne spinn gale massemorderen som får Hannibal Lecter til å ligne en sjenert speidergutt i kortbukser. Så da er det bare å lenke seg godt fast i godstolen og håpe at nervene holder.

Og når jeg åpner boka -tada – en stor overraskelse! Boka starter i Norge. Med en nattlig togtur mellom Oslo og Bergen. Hvor Kripos-etterforsker Kirsten Nygaard er en av passasjerene, på vei til et ille tilredt lik dandert over alteret i Mariakirken i Bergen.

I Toulouse er Martin Servaz travelt opptatt med en sak. Som går fryktelig galt. Martin er nær ved å miste livet.
Mange uker med rekonvalesens følger før han nølende kan nærme seg politistasjonen igjen.
Og han har ikke vært der mange dagene før han blir innkalt til et møte. Hvor sjefen presenterer ham for en norsk politikvinne – Kirsten Nygaard – som etterforsker et brutalt drap. Og som har funnet spor som har ført henne til Toulouse. Spor som innbefatter Martin selv – og Julian Hirtmann ….

De to første bøkene til Minier imponerte stort, men jeg ble ikke overvettes begeistret for den siste (link til omtaler nederst på siden).
Med «Natt» er han tilbake i storform.
Og han sparer ikke på en eneste ting, men benytter seg av alle kjente og mindre kjente triks for å skremme livskiten ut av leseren. En katt og mus-lek med nattlige scener, skumle personer i skyggene, forrykende uvær og et par vrier som  framprovoserer nakkesleng. Framstilt med språklig overskudd, herlig driv og grøssende spenningstopper.

Boka er overdådig overdrevet, og ikke en eneste kalori kan ha blitt brukt på at historien skal oppfattes som troverdig. Og før han startet på sluttscenene må Minier ha tatt en drøy overdose tran, eller hva de nå mesker seg med til froskelårene. For det tar fullstendig av. Og jeg tenker at det får da være måte på!

Etter at kruttslammet har lagt seg og jeg har fått sånn noenlunde hvilepuls tenker jeg at; må det egentlig det – være måte på, altså?
Tja, det gjør ikke meg noe. Jeg lar meg forføre fra aller først side og blir med på galskapen til siste punktum. Hvor det henger en cliffhanger og dingler, så feit og fristende at jeg gleder med stort til neste kapittel i soga om Servaz og Hirtmann.

Boka er oversatt av Eve-Marie Lund.

Andre bloggere om boka: Tine Sundal

Flere av Minier: Hvis helvete var av is, En sang for druknede sjeler, Ikke slå av lyset

Annonser