Harlan Coben – Seks år

Det enkleste er pistol

«Jeg satt på bakerste kirkebenk og så at den eneste kvinnen jeg noen gang kom til å elske, giftet seg med en annen mann.»
Slik starter «Seks år», og starten er virkelig god. Men det er etter min mening det eneste som er noe av verdi i denne boken.

Og jeg skal her utdype hvorfor:
Listen over krim/thriller-forfattere begynner å bli ganske lang etter hvert. Noen av de amerikanske jeg har fulgt med på de senere årene er navn som John Grisham, David Baldacci, Harlan Coben, Chelsea Cain og Jeffrey Deaver. Og jeg har likt mye av det de har skrevet, men ikke alt.
«Alt er så mye større i Amerika» er et uttrykk som er vel kjent, og det kan på mange måter gjelde for denne type litteratur også. I USA kan det meste skje, og det gjør det virkelig i denne typen bøker, og mange av de jeg har lest er bøker som er uvanlig spennende og griper tak i deg fra første side. Og så har man disse som er skrudd sammen på en slik måte at du ikke helt klarer å tro på dem. «Seks år» er en av disse. Ganske så tidlig danner jeg meg et bilde av hvordan det hele kommer til å ende. Spørsmålet er bare på hvilken måte ender det? Og joda, det stemmer det – det går slik jeg har trodd. Og når storyen i tillegg er så usannsynlig at du ikke klarer å tro på den et eneste sekund blir denne thrilleren totalt likegyldig for meg.

«Det enkleste er pistol» sang Tramteateret for mange år siden. Noen av disse thrillerne har denne usvikelig troen på at når bare skurkene blir drept av heltene vil alt bli bra. Ingen vil noen gang ta skade av å ta livet av en annen så lenge det er en skurk. Og hvor mange ganger skal man lese at profesjonelle leiemordere og mafiamedlemmer virkelig ikke klarer å ta seg av klønete amatørhelter – etter utallige forsøk – da blir det for dumt for meg. Beklager Coben – dette var triste greier.

Andre bloggere om boka: Tine Sundal

Omtale av «Savner deg» av samme forfatter.