Oyinkan Braithwaite – Min søster er seriemorder

Småfrekk ertende 

(Reklame. Boka er et leseeksemplar fra Cappelen Damm.)
Noe så sjeldent som en Nigeriansk roman denne gang, skrevet av en debutant, og ei bok som har vunnet drøssevis av priser og høstet panegyriske kritikker.
Skulle du lure på om tittelen på denne boka bare er et slags påfunn for å pirre leserens nysgjerrighet, så er den ikke det. Definisjonen på en seriemorder er tre drap, og boka holder seg trygt innenfor definisjonen. Og allerede i første kapittel får vi høre om ett av drapene. Hele kapitlet ser slik ut:

ORD

Ayoola møter meg med disse ordene – Korede, jeg drepte ham.
      Jeg hadde håpet at jeg aldri skulle høre de ordene igjen.

Fortsettelsen er to søstre som må kvitte seg med et lik, og forsøke å fjerne alle spor. Det vil si, Korede som ikke har gjort det, må gjøre mesteparten av jobben. Ayoola er mer som en distansert tilskuer til det hele.
Et par andre fakta; Korede jobber som sykepleier på sykehus i Lagos, hovedstaden i Nigeria. Der jobber også doktor Tade, som Korede er avstandsforelsket i. En dag dukker Ayoola opp på sykehuset i lunsjpausen. Og, som alle andre menn, blir Tade hodestups betatt, og besatt, av søsterens skjønnhet. Kan Korede hindre at de blir et par? For da vet hun jo hvilken skjebne som venter Tade …
På sykehuset ligger en mann i koma på femte måned, og familien venter på at det er på tide å slå av alle apparater som holder ham i live. Korede sitter ofte på rommet og snakker med ham. For å lufte litt i sine egne kaotiske tanker. Blant annet forteller hun ham hva søsteren har gjort.
Og som ved et mirakel våkner den komatøse pasienten, og han husker …

Jeg klarer ikke å definere hva slags bok dette er. Det er i hvert fall ingen krim eller thriller i tradisjonell forstand, selv om det er rikelig både av blod og politifolk involvert. En nesepekende humoristisk kusine til thrilleren, kanskje?

For morsomt er det, ikke av det hysteriske slaget, mer sånn at jeg sitter og gliser rått og uhemmet. Først og fremst fordi forfatteren skriver så inni hampen småfrekt, sylskarpt og grenseoverskridende lekent, som om hun erter meg med et strå under haka. Sånn der irriterende kiling som gjør at du klarer ikke la være å le. Selv om du helst ikke vil. Fordi det er jo egentlig ganske makabert.

Boka er kort – bare drøyt to hundre lettleste sider – lest på noen få ettermiddagstimer. Svært korthugd i stilen, med en suggererende rytme og eksotiske innslag fra en fjern del av verden.

Du verden som jeg koste meg med denne godbiten, selv om den levner den mannlige delen av menneskeheten liten ære. Men når jeg først hadde tatt den lange veien til Lagos, Nigeria skulle jeg ønske den kunne vare noen timer til …

Boka er oversatt av Henning J. Gundersen, som i norsk språkdrakt har fått til afrikanske rytmer …

Annonser

4 Comments

  1. Denne likte jeg. Ønsket meg litt mer blod, litt mer kjøtt på historien – men koste meg med å lese boka.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

© 2020 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.