Velskrevet spionroman 

Gard Sveen er et nytt bekjentskap for meg, selv om dette er hans fjerde krim med politimannen Tommy Bergmann i hovedrollen siden debuten i 2013.
Spionroman denne gang, og handling med utgangspunkt i Oslo.

Boka har et tidsspenn fra 1973 og fram til 2016. Handlingen er ikke kronologisk, men hovedpunktene er slik:
1973 – den unge svømmeren Christel Heinze fra DDR hopper av under et svømmestevne i Oslo.
1987 – Storspionen Arvid Storholt blir arrestert.
Sommeren 2016 – en kvinne blir funnet drept i et vann i Enebakk.
Oktober 2016 – Arvid Storholt blir funnet drept i sitt hjem, og politimannen Tommy Bergmann får i oppdrag å jobbe med saken – i det skjulte. Oppdraget får han av en legendarisk skikkelse fra de hemmelige tjenester, samt fra statsministerens egen sekretær.
Og bakom det hele lurer navnet Bjørnen – finnes det en større spion enn Arvid Storholt som ikke ble avslørt den gangen i 1987?

Som nevnt, ikke kronologisk dette, men med to hovedfortellinger; Christel Heinzes historie fra hun hopper av og mange år framover i tid, samt Tommy Bergmanns jakt på de skyldige i nåtid.
At forfatteren har kalt spionen for Arvid Storholt er nok ikke tilfeldig, og likhetene med Arne Treholt er mange. Som en liten kuriositet kan også nevnes blomsterhandler Fred Scholl når man først er inne på likheter med ekte personer.

Av de to hoveddelene synes jeg at Christels historie er den som fenger mest. Sveen gir et ektefølt portrett av en ungjente som søker lykken i vesten. Redselen og ensomheten hun opplever både under selve avhoppingen, men ikke minst etter hvert som hun blir dradd inn i et intrikat spill mellom spioner i alle slags avskygninger er glimrende beskrevet, og er med på å gi boka den nødvendige framdrift.

Den andre hoveddelen med Tommy Bergmann er mer konvensjonell krim, med oppfølging av de små sporene, den ensomme helten i jakten på sannheten. Dessverre mangler jeg en hel del i forhold til hovedpersonens bakgrunn siden jeg ikke har lest de tre første bøkene – noen antydninger får jeg gjennom hans samboerskap, men ikke nok til at jeg får helt tak i hva som ligger skjult i fortiden. Og det er synd – jeg går glipp av noe vesentlig her.

Og så er det et eller annet med meg og spionromaner – det er sjelden det fenger helt. Til det går det som oftest for sakte.
På mange måter gjør det det også i denne boka, men når det først skal gå sakte, skal det mye til å gå sakte på en like fengende måte som det Gard Sveen får til. Med et sobert språk får han fram Christels isende redsel i et grått og kaldt Oslo. En redsel som sender frysninger nedover ryggraden på meg mer enn én gang.

Så for en som kun er middels interessert i spionhistorier, og som har lest noen håndfuller etter hvert, var dette en av de virkelig bedre.

Andre bloggere sin mening: Tine Sundal

Takk til Cappelen Damm for boka.