Klisjèpreget nedtur

Da jeg startet denne bloggen for snart to år siden var «Sannheten om Harry Quebert-saken» av Joël Dicker den andre boka jeg omtalte. Og jeg var svært begeistret. Noe jeg dessverre ikke er denne gang.

Boka er en bredt anlagt fortelling om familien Goldman, fortalt av Marcus, som også var fortellerstemmen i «Sannheten om…». Marcus bor med sine foreldre i Montclair, New Jersey, og lever et ganske normalt liv. Onkel Saul bor i Baltimore, en onkel som er svært rik og vellykket. Baltimorefamilien fremstår i en helt egen stråleglans for Marcus, og han besøker dem så ofte han kan. Onkel Saul har en sønn, Hillel, som er jevngammel. Og etter hvert kommer Woody og Alexandra inn i historien. Woody, en villstyrig gategutt som onkel Saul adopterer, Alexandra, en vakker nabojente som alle tre guttene forelsker seg i. Historien skrives i nåtid (2012) med tilbakeblikk til mange forskjellige tidsepoker i de to Goldmanfamilienes liv, og sentralt står den store tragedien som skal ramme dem i 2004, en tragedie det bygges opp imot gjennom hele boka.

Forfatteren er sveitsisk, og noe som imponerte i den første boka var hans beskrivelse av det amerikanske, nesten mer amerikansk enn det amerikanerne selv gjør. Også denne gang er det slik, men dessverre blir det for glansbildeaktig, historien blir for svulstig denne gang. Og tidssprangene gjennom boka blir alt for mange og hyppige, slik at det blir svært krevende å følge med, særlig når jeg hører den som lydbok i bil – da savner jeg sterkt muligheten til å bla tilbake for å sjekke hva som hendte.

Som nevnt bygger boka opp mot en tragedie i 2004. Men det går så uendelig lang tid fram mot dette, og de hyppige tidsskiftene gjør forvirringen stor og utålmodigheten enda større. Men så, omtrent halvveis, skjer det noe. Forfatteren letter delvis på sløret, men ikke helt, og temperaturen stiger og jeg tror at nå nærmer vi oss noe. Men akk, det varer ikke lenge. For så introduserer han enda en tidsepoke, enda lenger tilbake i tid, og det oppleves som å starte på nok en ørkesløs ørkenvandring, slik at den nerven forfatteren ønsker å bygge opp – mot den store avsløringen på slutten av boka – den nerven blir fullstendig tynnslitt.
Likevel, han kommer i mål, og slutten er brukbar den, men ganske så forutsigbar. Derfor føles boka som en gedigen klisjèpreget nedtur.
Boka leses av Bendik Østbye Johannessen, forsåvidt ganske ok, men med et noe slitsomt tonefall, som om han forsøker litt for hardt å lage en god opplevelse.

Andre bloggere om boka: Bokbloggeir, Ariel

baltimore terning2