Mørk og mektig

Se for deg et deilig, syndig kakestykke; flere lag med mørk sjokolade, mektig og forførende. Du tar en forsiktig bit med dessertgaffelen, smatter, smaker. Fortsetter til neste lag, oppdager nyanser du ikke merket i den første smaken. Legger gaffelen til side, nipper til en glohet kaffe. Tar en pause. Nyter.

Slik var det for meg med denne boka. Sjelden har jeg brukt så lang tid på ei bok. Fordi det var så mange lag i teksten, skrevet så vârt, så sårt, så vakkert, så vondt, at det hastet slett ikke med å bla videre, heller tvert imot. Ved å bla tilbake, dvele, ta seg tid til ettertanke; hva var det han skrev for to sider siden, for så å oppdage en helt ny sammenheng, en ny dimensjon i historien.

Terje heter hovedpersonen. Han ligger i ei seng på sykehuset, døende/død, jeg vet ikke helt. Og sammen med ham blir vi med på en odyssé baklengs i livet. En rystende, men samtidig vakker reise som skaller av lag på lag av et menneskesinn. En reise i et sammensatt sitt. Et sinn som har vansker med å takle godhet, kjærlighet. Steil og rigid vil mange hevde. Han vet det selv. Han vet han ødelegger. For seg selv. For dem han er glad i. For dem som er glad i ham. Men han gjør det likevel.
Men hvorfor?

Jo lenger ut i boka vi kommer, jo lenger tilbake i tid er vi, og vi kommer nærmere og nærmere kjernen i historien. Og det handler om svik. Om hvordan et skjørt barnesinn formes av omgivelsene, av sine nærmeste, om hvordan dette forplanter seg videre til en turbulent ungdomstid, for så å kulminere inn i voksen alder. På utsiden ikke livsødeleggende hendelser, men på innsiden setter de dype arr. Sår som vanskelig lar seg lege, som stadig går opp, som formørker tilværelsen.

Det høres dystert ut, og er det sannelig også. Mollstemt. Dysfunksjonelt.
Samtidig er det en skarphet i iakttakelsene, en snert i dialogene som gir boka spenst og styrke, noe livsbejaende oppi alt det mørke. Og sannelig, inne i et av alle disse lagene finnes en underlig humor, forskrudd, bitende, ramsalt; med bilder fra et bryllup som er gnistrende galskap.
Det er et sterkt, opprivende familiedrama som utspilles i de små hendelser, i de giftige replikkene, i det som ikke sies. Dagligdags, tilforlatelig kan det virke som. Men inneholdende sprengstoff nok til å pulverisere tilværelsen.

Det er svimlende romankunst, krevende, utfordrende. I en språkdrakt som er vakker, rørende, gripende, forførende.

Hva mer kan jeg si?

Les.

Andre bloggere om boka: Artemisias verden, Rose-Marie, Reading Randi,

Omtale av Innsirkling 3 av samme forfatter.

Takk til Aschehoug som sendte meg boka.