Underholdende mediekritikk

Klokka 22.00, 23. august 2015.
En privatjet tar av fra Martha’s Vineyard for en kort tur til New York. Ombord er det totalt elleve personer. Etter noen få minutter i lufta styrter flyet i sjøen. To personer overlever på mirakuløst vis; Scott, en noen og førti år gammel kunstmaler, og en fire år gammel gutt. Scott svømmer åtte timer natta gjennom, med gutten på ryggen.
To av passasjerene var blant USA’s mektigste innen sine felt, henholdsvis media og finans. Det er snakk om maktmennesker gode for hundrevis av millioner dollar. Derfor er det kanskje forståelig at noen av etterforskerne tidlig får mistanke om at noen kan ha forårsaket styrten.
Media fråtser i saken.

Flere krimbøker de siste årene har hatt kritikk av media som en bihistorie. Deres totale mangel på etikk og moral i jakten på stadig flere seere/lesere/nettklikk har stått sentralt. I denne boka har media overtatt hovedrollen. I vår stille, idylliske, skandinaviske andedam har vi fremdeles et medielandskap der det til en viss grad vises hensyn og hvor det finnes en liten rest av moralsk ballast, selv om grensene stadig strekkes også her. Det som beskrives i denne boka fortoner seg som et fullstendig skrekkscenario.
Det tar ganske lang tid før flyvraket blir funnet, og flere av de omkomne savnes i lengre tid. Derfor får spekulasjonen gunstige vekstvilkår. Alle tenkelig midler tas i bruk for om mulig å avsløre eventuelle skyldige. Hva er det med denne kunstneren, egentlig? Er han en helt, eller har han iscenesatt hele greia for å bli berømt? Den ene konspirasjonsteorien mer utrolig enn den andre presenteres, «fake news» blir hovedoppslag. Det finnes ingen grenser.

Og alt dette presenterer Noah Hawley på en glimrende måte. Han har en effektiv og elegant fortellerstil. Effektiv, i måten han gjennom korte tilbakeblikk på flere av de elleve personene ombord i flyet gir oss tilstrekkelig informasjon til å engasjere oss, og akkurat som media, får oss til å spekulere. Elegant, i sin billedbruk, sine metaforer, henvisninger til bøker og film.
Jeg mener selv at jeg har passe doser av slike ting som empati, medmenneskelighet, rettferdighetssans, anstendighet og medfølelse innebygd. Og det er denne type verdier som blir utfordret. Jeg blir en følelsesmessig kasteball i hendene på en dyktig forfatter.

For meg, som en representant for den jevne, skandinaviske leser, kan nok historien fortone seg som svært amerikansk, med disse dollarmillionærene i sine privatfly. Og ikke minst beskrivelsen av media kan virke både satirisk og på grensen til virkelighetsfjern sett fra mitt ståsted. For en nordamerikansk leser ligger det nok adskillig nærmere virkeligheten. En virkelighet vi får håpe det tar en stund før vi får her hjemme.

Takk til Gyldendal som sendte meg boka.