Stikkord: en femte årstid

Perfekt modnet, mørk farge, kraftig dybde

En arbeidsulykke i 1978.
Et bestialsk mord noen år tilbake.
Et nedlagt fabrikklokale.
Fire ungdommer som utfordrer grensene.
En morder som slippes fri.
En politimann som kjemper for barnet sitt.

Å lese denne boka av Torkil Damhaug er som å oppleve smaken av en perfekt rødvin. Den gir nytelse, samtidig som den utfordrer, en fullkommen balanse samtidig som den overrasker.
Helt i starten påstår femten år gamle Ann at hun skal dø. Dermed settes en kraftig undertone, en dyp bass-streng som hele tiden dirrer i bakgrunnen, som er med på å gi deg en forutanelse om at noe forferdelig kan komme til å hende. Og denne uhyggefølelsen blir værende der, hele tiden. Det blir noe grøsseraktig over stemningen, litt sånn Twin Peaks-aktig for de som kjenner til den.
Forfatteren gir oss et spennende persongalleri. Først og fremst fire ungdommer, hvorav Ann er den fremste fortellerstemmen. Nå er ikke jeg noen spesialist på hvordan ungdommen kommuniserer seg imellom, men på meg virker forfatterens framstilling av ungdommene imponerende ekte. Og hvem kjenner vel ikke igjen det at de unge, pene og populære jentene forelsker seg i den noe eldre gutten på motorsykkel, han som lever litt på kanten. Den sterke tiltrekningskraften som ligger der slår det gnister av. Det samme gjelder ungdommenes nådeløse karakteristikker av hverandre i sosiale kanaler. Men heldigvis får vi også se det sterke vennskapet som overlever alt, de helt store prøvelsene, det er nydelig beskrevet.
En annen fortellerstemme er en drapsmann som har sluppet ut av fengsel etter elleve år. Vi får vite hvordan han har klart å manipulere fagfolkene; psykologen, psykiateren, sosionomen, overlegen og sykehuspresten. Manipulert dem slik at han får tilbake friheten. En drapsmann som er den personifiserte ondskap. Et av de sterkeste og mest ufyselige personportretter i noen norsk krimbok. Som kanskje bare overgås av ondskapen i han som i skrivende stund sitter i en rettssal i Skien kretsfengsel og klager på soningsforholdene. Måtte aldri noen fagfolk la seg manipulere av ham.
I det hele tatt, det er en mørk fortelling Torkil Damhaug gir oss. Den går langt ned i dypet av menneskesjelen. Hvor mye er vi villige til å ofre for våre nærmeste, for våre barn? For flere av personene i denne historien er det dette spørsmålet som stadig settes på nye prøver. Hvor går grensene?  Kan vi tillate oss alt, selv det mest ytterliggående?
Uten tvil årets desidert sterkeste krimbok så langt!
Og setter du deg med denne i solveggen i påska, så husk Kvikk Lunsj og appelsiner, og ikke minst solkrem, for du blir garantert sittende.
Avslutningsvis en advarsel: Jeg leser svært sjelden baksiden av smussomslaget, der noe av handlingen står beskrevet, ofte ødelegger det noe av spenningen. Og for all del, ikke les teaseren på baksida av denne boka, for maken til ødeleggende opplysninger er det heldigvis sjelden vi ser. En av opplysningene er faktisk noe av hovednerven i boka. To andre opplysninger røper to helt sentrale hendelser, som ikke kommer før henholdsvis etter over 200 sider og etter over 260 sider! Dette burde ikke forlaget ha skrevet.
Men likevel, takk til Cappelen Damm som sendte meg et eksemplar av boka.

Andre bloggere om boka: Bokbloggeir, Artemisias verden, Skribletoner

Flere bøker av Damhaug: «Glasshjerte», «Se en annen vei»

(En liten oppdatering 31. mars 2017. Jeg sendte denne omtalen til forfatteren og gratulerte ham med Rivertonprisen, og fikk dette hyggelige svaret tilbake:
«Takk for flott og velskrevet anmeldelse! Har ingenting imot at boken sammenlignes med en god rødvin; håper at den tåler lagring «)