Åndenødfremkallende 

Martin Moltzau, et sted i begynnelsen av førti-årene er på vei inn i hovedkvarteret til Audi-konsernet.
Grunn: Audi er Martin sin hovedsponsor, og han en verdenskjent eventyrer, to ganger kåret til «Explorer of the Year». Men det begynner å bli en stund siden forrige bragd. Derfor trenger de påfyll for at han ikke skal gå i glemmeboka. Dessverre tenner ikke sponsoren helt på Martin sin plan om en reise rundt ekvator helt på egen hånd. Det vil ta alt for lang tid, og kjøpegruppen til Audi ligger slett ikke rundt ekvator.  Nærmest som i en bisetning kommer Mount Everest opp som en mulighet. Men Martin er ingen klatrer, og har ikke spesielt lyst til å prøve på dette.
Likevel, han får plass i den britiske adelsmannen og klatrerlegenden Sir Richard sin ekspedisjon. En liten ekspedisjon der flere av deltakerne har svært liten klatreerfaring og ganske så varierende grunner for å være med.

Odd Harald Hauge har flere ekspedisjoner bak seg, og har selv vært på Everest. Det vil si, ekspedisjonen han var med i måtte snu 198 meter under toppen. Så dette kjenner han! Og med den bakgrunnen må han være den rette til å skrive en spenningsroman om nettopp dette temaet.
Vel, spesielt spennende kan ikke den første halvdelen sies å være, der vi er med på forberedelser og venting. Tida brukes til små forflytninger og på å bli litt bedre kjent med de andre deltakerne i ekspedisjonen. Litt småprat og mye småkrangling. Av og til kan deltakerne oppleves som en gjeng fjortiser i væremåten, noe som kan skyldes spenningen de alle går med før det hele starter. En gjeng med store egoer. Vil de kunne samarbeide?
Så starter klatringen, og boka når stadig nye høyder. Dette må være første boka jeg leser der jeg faktisk føler på skikkelig høydeskrekk, og det av å lese! Strabasene synes etter hvert å være nærmest uoverstigelige, de fysiske påkjenningene er helt ekstreme. Et forblåst helvete, der etterlatenskaper fra tidligere ekspedisjoner ligger strødd, og der man bokstavelig talt må gå over lik for å komme videre. Og verre blir det når heller ikke hjernen fungerer som den skal. Når deltakerne kommer opp i «dødens sone», der menneskekroppen egentlig ikke skal kunne fungere, den har ikke noe der å gjøre, der oppe hvor bare jetflyene holder til, da briljerer forfatteren. Fra en noe søvndyssende første halvdel blir jeg rammet av akutt åndenød i et svimlende inferno.

I 1975 var Odd Harald Hauge og jeg russ i Kristiansand. Så vi var faktisk kjenninger den gang. Og det er alltid hyggelig å utveksle noen ord på de fem-årige russejubileene. Og etter å ha lest denne boka, tror jeg det var klokt av Odd Harald sin ekspedisjon å gi seg der, 198 meter under toppen. Ellers er det ikke sikkert vi hadde hatt anledning til å møtes på neste jubileum – i 2020.
(Denne boka finner du på lista mi over bøker med «Kriminelt dårlig vær«.)

Andre bloggere om boka: Tine Sundal, Artemisias verden, Moshonista

everest  terning5