Eksotisk
Av og til kommer man over bøker der det er spennende å google mens man leser. «Fortellingen om øde» er ei slik bok. Og det fordi den har rot i virkeligheten. Mer om det senere.
Historien starter i 1929 da tannlegen Carlo Ritter reiser til ei øde øy i Stillehavet, ei av Galapagosøyene. Han vil starte et nytt liv bare for seg selv. Før han reiser trekker han ut alle tennene slik at han skal unngå tannproblemer.
Det er ei ugjestmild øy han kommer til, og tilværelsen blir mye mer strevsom enn han hadde forestilt seg. Likevel klarer han å overleve på et vis. Han begynner å skrive om livet, men ikke helt som han har det, mer slik han hadde håpet at det skulle være. Han bygger ei postkasse der han legger ned arkene han skriver. Noen kommer og henter dette, og hans tilværelse blir kjent ute i den store verden – som noe spennende og eksotisk. Et ungt ektepar reiser til øya etter å ha lest om dette, Heinzel og Marie, hun høygravid. Det blir ikke akkurat en gjestfri mottakelse. Men de lærer å leve med hverandre etter hvert. Verre blir det da en eksentrisk baronesse ankommer øya. Hun har med seg fire elskere og haugevis med mat og utstyr. Hun vil bygge et luksushotell på øya. Slik er den ytre rammen av historien.
Forfatteren gir oss denne ytre rammen på nøkternt vis. Styrken i boka ligger i måten hun formidler personenes indre på, deres håp, deres lengsler, deres illusjoner, deres fortvilelse, deres galskap. Ja, for man må nesten kunne bruke ordet galskap om disse menneskene. Ytterst få ville være være i nærheten av å i det hele tatt tenke tanken på å gjøre noe lignende. Og det blir etter hvert en mørk og dirrende nerve i boka. Ulikhetene mellom menneskene som er på øya må da være for store til at det kan gå bra. Noe det heller ikke gjør mot slutten. For dere som er bevandret i litteraturhistorien blir det litt som «Robinson Crusoe» møter «Fluenes herre».
Ida Hegazi Høyer har en spesiell litterær stemme. Hun skriver på en måte jeg sjelden opplever. Språket oppleves noen steder nøktern og stillferdig, andre steder kunstnerisk og opphøyet med en hel del svevende og svulstige formuleringer, til og med øya selv har sin egen fortellerstemme. Og joda, det er spennende på en særegen måte. Samtidig er jeg som leser litt for jordnær til at jeg helt får tak i dette svevende. Det blir nesten litt tilgjort det hele. Likevel fenger historien. Det er en spennende reise i menneskets indre.
Så tilbake til googlinga. At dette er basert på en sann historie gjør den ekstra spennende. Og en hel del stoff var det å finne, denne artikkelen gir en grei oppsummering av «The Galapagos Affair» som den kalles. Og faktisk er en hel liten turistindustri tuftet på historien, en historie som den dag i dag fremstår som et stort mysterium. Og en av personene i boka døde så sent som i år 2000.
En eksotisk reise.
Andre bloggere: Tine Sundal
 |
 |
Siste kommentarer