Noe ujevn 

John Irving har alltid vært en av mine mine favoritter. Så hva med denne gang? Noe ujevn er hovedinntrykket. Boka er uten tvil johnirvingsk. Vi får det meste av hva vi forventer.

Handlingen er i hovedsak todelt; en oppvekstfortelling og en fortelling i voksen alder. Hovedpersonen er Juan Diego som er 14 år når det hele starter rundt 1970. Han vokser opp i en by i Mexico som søppelplukker. Denne aktiviteten deler han med sin ett år yngre søster, Lupe. Juan Diego kalles «Søppelleseren». Dette navnet har han fått fordi han har lært seg å lese helt på egenhånd, også på engelsk. Bøkene har han funnet på fyllingen. Hans søster er tankeleser. I tillegg snakker hun et spansk som bare Juan Diego forstår, og derfor må «oversette» for henne. Omverdenen tror hun er lettere åndssvak, noe som slett ikke stemmer. Så som dere forstår, persongalleriet er så til de grader johnirvingsk. Mora deres vasker på det katolske hjemmet for bortkomne barn, og er prostituert på kveldstid. Vi møter katolske prester, transvestitter, homofile, sirkusartister, Den gode Gringoen som er flyktning, han vil ikke i Vietnamkrigen, religiøs overtro og en misjonær fra Iowa.

Vi møter også Juan Diego som middelaldrende, halvkjent forfatter I USA. Helsa er ikke helt på topp, noe med blodtrykket, så han lever et rolig liv med sine betablokkere ispedd en og annen Viagra, bare for å føle litt. Han drar ut på en reise hvor han møter to kvinner, mor og datter, og har sex med dem begge. Dette får ham til å rote med medisineringen. Og uten betablokkere øker adrenalinet og han starter å drømme om barndommen, noe han ikke har gjort på mangfoldige år.

Så joda, det er her, alt det burleske, det overdrevne, det magiske, forfatteren, dyrene, det særpregede språket, den store fortellergleden. Bare brytekampene mangler denne gang. Likevel fenger det ikke helt. Det er et eller annet som gjør at jeg ikke blir helt revet med. Hva det er evner jeg ikke å sette ord på. Det er slett ikke noen dårlig bok. Men når en forfatter har så mange mesterverk på samvittigheten blekner denne boka noe i sammenligning.

Link til et annet innlegg på bloggen der John Irving er sentral:  Tatovert litteratur

Andre bloggere om boka: Tine Sundal

mysterieavenyen terning4