Fenomenal!

(Reklame. Boka er et leseeksemplar fra forlaget.)

Tre hendelser.

En ung mann. Stor. Enormt stor. Møter en gutt ved et vann i skogen. En som snakker med ham uten at han gjør narr av størrelsen. Sterke følelser vekkes.
Mens den unge mannen bader forsvinner gutten. Det gjør også lommeboka.

Dagen etter; Gritt Zeeland, seksten år, smellvakker, blir funnet drept i den samme skogen.

Tenåringssønnen har et stort tegnetalent. I mappen hans finner mor en tegning av en død jente i en skog. Kan det være den unge jenta som er funnet? Hva har skjedd? Kan han ha gjort noe slikt? Hva skal hun gjøre?

Ut fra dette spinner Karin Fossum en historie som tar pusten fra meg. Hun skriver så det gnistrer av sidene. I et språk så distinkt og gjennomført, sterkt og sårt på samme tid. Jeg blir forført og berørt.
Forført fordi det er så elegant komponert. Fordi spenningen ligger der fra første side til siste punktum. Jeg blir lurt trill rundt gang etter gang.
Berørt fordi hun borer så dypt i karakterene; i sårheten hos ungdommene, i sorgen og fortvilelsen hos de voksne. Berørt av hvordan hun portretterer politietterforsker Konrad Sejer, en ensom, aldrende mann som bor sammen med sin syke hund. Som til tross for et yrke med mye jævelskap makter å oppvise en menneskelighet i alt det vonde.

Og aller mest berørt blir jeg av møtet mellom Sejer og kvinnen som kommer hjem fra Spania. En sliten, alkoholisert kvinne som har samlet sammen sine siste krefter for å begrave barnet sitt. Det er så rørende vakkert. Tårene er umulig å stoppe, og jeg må legge bort boka en stakket stund.

Jeg har lest et par steder at dette er Fossums farvel med Konrad Sejer. Om det stemmer vites ikke, men hvis det gjør det kunne ikke et endelig punktum settes på en mer overbevisende måte.
Denne kriminalromanen er fenomenal!

Andre bloggere sin mening: Artemisias verden, Tine Sundal

Flere av Fossum: Hviskeren, Formørkelsen