Rått og usminket

Manchester, nåtid.
Politietterforsker Aidan Waits er i trøbbel.
Tatt på fersken med lankene nede i et narkobeslag. Likevel får han en sjanse, et valg om å gå undercover eller sparken. Han velger det første.
Dermed glir han inn i det mørkeste av det mørke Manchester har å by på. Han får i oppdrag å «holde et øye med» ei sytten år gammel jente som har stukket av. Hun er datter av et parlamentsmedlem proppfull av makt og penger.
Waits kommer tett inn på miljøet, på partylivet, på dopet, på bakmennene. Etter hvert som han kartlegger, oppdager han at unge kvinner brukes som kurerer. Fordeler stoff på utesteder og bringer cash tilbake til bakmennene.
En tidligere narkotopp slippes ut av fengsel. Noen ungdommer dør av manipulert dop. Det blir krig om territorier og store penger.
Og midt oppi dette befinner Waits seg

«Sirenene» er debutboka til Joseph Knox. Og det er en spennende debut. Spennende fordi han har en ung penn. Med det mener jeg at stilen er korthugd og fragmentarisk.  Han skriver visuelt, nesten som å lese et filmmanus. Et sted i boka beskriver han en detalj i et party, der strobelysets blinking fikk alt til å føles som en serie øyeblikksbilder. Litt sånn blir det å lese boka også. Men disse øyeblikksbildene blir av og til for flimrende for min del. Jeg strever med å få med meg hva som egentlig hender, og i enkelte dialoger sitter jeg med spørsmålet hvem sa hva.

Likevel, stilen har en suggererende effekt. Dette er bekmørkt. Nærmest uten unntak foregår hele boka i kunstig partybelysning eller nattemørke. Et godt eksempel;
«Når jeg kjørte gjennom byen, så jeg et grelt tillegg til byens fargekart. Uniformert politi var tydeligere til stede, og knallgule refleksjakker skrek fra hvert eneste gatehjørne. De var angivelig der for å stanse og ransake, engasjere seg for lokalbefolkningen og servere hva nå den offisielle versjonen måtte være. Rollen deres var stort sett kosmetisk. Leppestift på en pitbull.» 

Dypdykket i de mørkeste skjebnene av de lengstkomne narkomane er rystende lesning. Desperate tilværelser uten håp. Framstilt helt uten filter. Og ikke visste jeg hva en «smiler» er, men lærte at det er en narkoman som ikke har oppfylt forpliktelsene sine, og dermed har fått skåret opp munnvikene til et evig glis.

Vi får servert et nattemørkt, grelt, dampende, rått og usminket storbyportrett. Milevis fra det turist-Manchester vi leser om, eller opplever på velregisserte og striglete fotballturer. Til tider rystende lesning, et spennende plot med unge, rotløse aktører, jaktende den neste lykkefølelsen. Med profittjagende, glefsende bakmenn i skyggene.

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.

Mer av Knox: Mannen som smilte