Stilsikker 

Vi skal til Oslo og vår egen tid der hovedpersonen Isak Røed sjekker inn på det han selv kaller et kaksehotell på Tjuvholmen. Isak er tidligere politimann som fikk sparken og måtte sone noen måneder. Nå privatetterforsker.
Ute på balkongen ser han en mann i ferd med å hoppe fra nabobalkongen. Isak griper inn og får forhindret selvmordet. Samtidig får han en ny sak i fanget. Hotellnaboen vil at Isak skal finne ut hva som skjedde med attenårige Emma.
Og vi blir med Isak på en reise som skal handle om nedverdigelse og overgrep, nedover i skitne underverdener,  i en stadig mørkere spiral.

Dette er debutboka til Filip Lundhaug. Han har utdanning både som politi og psykolog, og arbeider i Kripos. Og legg merke til  navnet!
Ikke fordi det er en råspennende krim, spenningsmessig mer sånn midt på treet.
Det er måten den er skrevet på som gjør at jeg huker av for at dette er en forfatter jeg kommer til å følge videre.
Lundhaug skriver i et korthogd språk meislet i mørk asfalt. Det er dunkle scener, forblåst, fuktig, kaldt. Trøstesløst. Var det et eneste streif av sol?
Noe særlig lysere er det ikke inni personene vi møter heller. Isak Røed er en studie i et desillusjonert menneske. Sær, ensom, venneløs, deprimert, kynisk og ulykkelig. De andre personene vi møter er ikke utpregede lykketroll de heller, mange av dem bunnfall med få eller ingen menneskelige trekk.

Dette høres da fryktelig deprimerende ut?

Joda, det kunne lett ha blitt det, men den korthogde stilen til forfatteren inneholder heldigvis en solid dose skrudd humor, av det ramsalte, bekmørke slaget.
Denne sære humoren gjennomsyrer teksten fra begynnelse til slutt og er med på å skape en helt egen fortellerstil. En stil som gjør at jeg gliser, mektig imponert over formuleringene midt oppi det dystreste av det dystre.
Og det glipper aldri. Jeg kan formelig se for meg forfatteren sitte å gnikke og finpusse på setningene før han er fornøyd. For slike formuleringene kommer ikke av seg selv.
I boka har jeg brettet inn eselører der jeg fant sitatverdige avsnitt, og det ble mange av dem etter hvert. Jeg kommer til å legge inn et knippe på bokelskere.no med tid og stunder for den som måtte være interessert.

Om Isak skrev jeg venneløs. Vel, det er ikke helt sant. Han har en venn. Melvin. Som han sonet sammen med. Melvin er halvt afro-amerikaner fra Mo i Rana. Psykolog. Samt en skikkelig racer i minigolf.
Det rett og slett gnistrer av boka når Isak og Melvin har psykologisk mannjevning.
Og tro det eller ei, det er faktisk enkelte lyspunkt mot slutten av boka 🙂

Så jeg gjentar det gjerne – merk deg denne debutanten!

Takk til Vigmostad & Bjørke for boka.