Fornøyelig Foyn i fin flyt

Det å sette seg ned med ei ny bok om Tønsbergadvokaten Svend Foyn er alltid en liten høytidsstund. Dette er den sekstende, og jeg har lest de alle sammen.
Denne gang får Foyn besøk av en gammel kjenning, Amanda Riley, dyptgravende journalist med en heller brokete fortid. Mange år tidligere hadde de et kort forhold, og gamle følelser vekkes til live.
Amanda er på sporet av noe stort innen prostitusjon, iblandet fotball og profilerte samfunnstopper, med utgangspunkt i København. Hun føler seg utrygg og vil derfor gjerne ha med seg Foyn til Kongens by. Noe motvillig blir han med.
Amandas følelse av utrygghet skal vise seg å være høyst reell. Kort tid etter ankomst blir hun funnet død, etter et fall på fjorten etasjer fra hotellrommet. Er det et drap, et selvmord eller ei ulykke? Uansett, Foyn blir raskt utpekt som mistenkt i saken. Og for kjennere av Foyn er dette et velkjent fenomen. Han har et ganske anstrengt forhold til politiet fra før, især i Tønsberg.
Senere i boka blir Foyn oppmerksom på Jan Wiborg-saken, en sak fra virkeligheten som fant sted for 22 år siden, der Wiborg var sentral i forhold til påståtte saksbehandlingsfeil i flyplassaken som endte med at valget av Hurum som ny storflyplass ble kansellert, og Gardermoen ble valgt. Også Wiborg ble funnet død etter et fall fra et hotellrom i København. (Denne artikkelen i Dagbladet gir mer informasjon om dette.) Kan det være tilfeldig dette? To døde nordmenn etter fall fra hotellrom, eller er det en sammenheng? Foyns inngrodde nysgjerrighet vekkes.

Vi får møte en opplagt, fornøyelig Foyn i fin flyt. Mehlum har opparbeidet et spennende persongalleri rundt advokaten, og vi får møte noen av dem også i denne boka. Først og fremst Alice Anderson, kripos-etterforsker med et av/på forhold til Foyn. Inn fra sidelinjen kommer også Wilhelm Mørk, Tønsbergpolitiets uutgrunnelige dark horse, offisielt erklært død i ei tidligere bok. Hvordan han får snusen i denne saken er høyst uklart, og virker litt ullent. Ellers møter vi selvfølgelig Hulda, Foyns firbente livsledsager, hans elskede Jaguar og hans gamle tresnekke. Det hele krydret med gode sigarer og Bache-Gabrielsen. Velkjente ingredienser alt sammen. Den eneste jeg savner er overrettssakfører Salvesen.

Jan Mehlum er en verdig representant for den elegante krimfortellingen. Her finner man ikke de groteske detaljene, de bestialske mordene eller de spinngale massedrapsmennene. Det er jordnært, med begge bena solid plantet i bakken. Likevel er det alltid nerve og spenning i bøkene, og ikke minst finurlig humor mikset med en dose samfunnskritikk. Mehlum er på sitt beste når han får samtalene mellom aktørene til å flyte, noe han absolutt gjør også denne gangen.

Likevel skurrer det. Han blander fiksjon med virkelighet, noe han forsåvidt gjør på en elegant måte. Og jeg er sikker på at det er den gamle raddisen i forfatteren som kommer fram. Samfunnsengasjert som han er vil han gjerne fortelle om urett begått av storsamfunnet. Men å blande dette inn i denne settingen på den måten han gjør fungerer ikke helt for meg. De to sakene har klare paralleller, men blir stående i veien for hverandre. Han får fram en gammel verkebyll fra 1994, en kjær sak for mange konspirasjonsteoretikere. Men han løser den ikke. Og det samme skjer med krimplottet i boka, han løser det ikke. Det hentydes kun. Det blir uforløst.
Synd, egentlig. For hovedplottet med menneskehandel og prostitusjon er et spennende tema. Det samme er Wiborg-saken. Kanskje de burde vært behandlet hver for seg? Derfor, en noe ujevn krim fra Mehlum denne gang. På sitt beste er han blant de beste. Synd da, at han roter det noe til.

Takk til Gyldendal som sendte meg boka.

For de som vil vite mer om advokat Svend Foyn kan denne sida være nyttig!

Andre bloggere om boka: My Criminal Mind, Artemisias Verden

Link til omtale av andre bøker av forfatteren: Et hardt slag, Ren samvittighet, Hvit engel, svart natt

to-komma-atte terning4
Annonser