Aldeles for mye

Fjorårets debutbok,  Filledokka, av denne forfatteren ble en aldri så liten lesefest for min del – høyt tempo, herlige karakterer og røff humor.

Årets bok har fjorårets sak som et viktig bakteppe. Filledokke-drapene ble hete nyheter over store deler av den vestlige verden, og nå kan det se ut som om noen er i ferd med å ta opp tråden/kopiere disse drapene. For å få oppmerksomhet. Og nye drap dukker opp – både i London der forrige sak utspilte seg, men også i New York. Om filldokke-morderen var en skikkelig skrulling kan det se ut til at han som nå er på ferde ønsker å overgå originalen.

Og da er vi ved kjernen i denne boka. Ta en suksess, rør sammen ingrediensene og gang oppskriften med ti eller femti eller hva det blir etter hvert – jeg kom fullstendig ut av tellingen hva gjelder lik i denne boka.
Og er ikke London stort nok er det jo mulig å legge til New York.
Og er ikke London-politiet bra nok er det jo mulig å legge til både MI5, NYPD, FBI og CIA.

Og hva blir så resultatet med så mange ingredienser rørt sammen i ei bok?
For min del blir det ei nesten uspiselig suppe med innhold på grensen til det parodiske.
Forresten er de første 150 sidene ikke så aller verst – med både tempo, brukbare karakterer og røff humor. Og boka som sådan har driv, er lettlest og underholdende.
Men så tar det så fullstendig usannsynlig vanvittig av. Og de siste 300 sidene blir en oppvisning i usmakelig råskap. Der en zombie-lignende hær av tanketomme drapsmaskiner invaderer verdensmetropolene – med ett eneste formål – å drepe. Og det blir en kamp mot tiden – strammere og strammere – der de gode alltid er litt for sent ute. Men pulsen min øker ikke av den grunn – i hvert fall ikke av spenning – da heller av irritasjon.

Bokas hovedperson, Emily Baxter, er ei skikkelig grepa dame. Vi møtte henne i første boka, og jeg har virkelig sansen for henne – godt bygd opp og passe nevrotisk til å bli god underholdning. Hun er ikke særlig omgjengelig – og her kommer bokas humor inn. Hun passer dårlig inn i de fleste settinger, og er sosialt sett ganske tilbakestående – noen vil kanskje omtale henne som en liten vandrende katastrofe. Og joda, det er ganske morsomt – en stund. Men når denne humoren gjentas til det kjedsommelige glir det umerkelig over i lytehumor, og jeg slutter å le med henne – det blir til at jeg ler av henne.

Bokas avslutning legger opp til mer. Og Daniel Cole skriver lett og underholdende, så jeg kommer helt sikkert til å få med meg neste kapittel. Men da håper jeg for guds skyld at herr Cole kan moderere seg – la oss si sånn rundt femti hakk?

Takk til Vigmostad & Bjørke for boka.