Skuffende og plumpt

Erlend Loe er tilbake med sin tredje roman med Andreas Doppler i hovedrollen. Etter et par-tre år i de dype skoger i samboerskap med elgen Bongo, søker Doppler seg tilbake til sivilisasjonen han forlot frivillig. Han etterlater elgen i en kennel for hjortedyr og oppsøker sitt tidligere naboskap for å finne tilbake til familien sin; kona Solveig, og de tre barna Nora, Gregus og Bjørnstjerne. Bare for å finne ut at det hvite huset er malt blått, og at en mannlig person ved navn Egil Hegel har flyttet inn der. Av den grunn tar han opphold i ei stor furu i utkanten av tomta for å følge med på hva som skjer i huset, og starter planleggingen av sin retur til familien.

De to tidligere bøkene om Doppler var for min del fornøyelig lesning med lun humor og finurlige skråblikk på tilværelsen. Også denne boka åpner lovende, med mye av det som kjennetegner Loe sine fortellinger. Men, dessverre, denne gang utvikler det hele seg til en pubertal og til tider ganske så plump historie.
Tidligere, når jeg har lest Loe, har jeg for min del sammenlignet fortellermåten med Paasilinna. Men der Paasilinna er subtil synes jeg Loe denne gang tramper rundt på larveføtter med sitt fokus på runking, rumper og porno. Mye av skråblikkene retter seg denne gang mot media, og eksplisitt mot to temaer – reality-tv og blogger, noe som er vel og bra. For, som vi alle kjenner til, her er det mye å ta av. Men Loe gjør dette på en overtydelig måte – jeg mener bestemt at en hvilken som helst russerevy med respekt for seg selv, hadde håndtert dette på en minst like god måte.

Så, for denne leseren gjenstår ikke så mye annet enn noe brukbar humor innimellom, en litterær hovedperson uten sidestykke (det skal han ha), noen fornøyelige passasjer her og der, samt et særegent språk som passer fortellingen godt. Men helheten denne gang blir for meg en gedigen nedtur.

Andre bloggere om boka: Min bok-og maleblogg, Artemisias verden, Bokreisen

slutten på verden     terning2

Annonse: