Imponerer – igjen
Tiende bok om William Wisting, etterforskningsleder ved Larvik politistasjon.
(Forfatteren har en egen hjemmeside om William Wisting, informativ og morsom.)
Og vi er fremdeles i Larvik og Stavern.
En ung alenemor, Sofie Lund, flytter tilbake til Stavern med sin lille datter, inn i huset hun har arvet etter sin bestefar, en bestefar hun alltid har hatt et anstrengt forhold til. En bestefar som har drevet med mange lyssky aktiviteter.
Datter til Wisting, VG-journalisten Line, er høygravid og driver og pusser opp huset hun har kjøpt. Disse to kvinnene kommer i kontakt med hverandre, de har gått i samme klasse på barneskolen. I kjelleren til huset Sofie arvet finner de en gammel safe som de ikke får åpnet….
Og Wisting arbeider med en forsvinningssak, en drosjesjåfør forsvant for flere måneder siden. Men de kommer ingen vei.
Så tangerer disse hendelsene hverandre, og nye spor åpnes. Etterforskningen kommer i gang igjen. En etterforskning som etter hvert også skal føre dem til en annen sak, det såkalte nyttårsdrapet i Kristiansand.
Som alltid bygger Lier Horst opp et solid fundament for saken sin. Eller, rettere sagt, det blir flere saker denne gang. Og han har ikke hastverk. Med sin egen politierfaring viser forfatteren oss møysommeligheten i arbeidet og tålmodigheten som kreves for å komme videre. Denne gang begynner Wisting å tvile på seg selv. Er han god nok? Begynner han å bli for gammel? Press fra overordnede med krav om snarlige resultater gjør det heller ikke lettere. Også en arrogant etterforsker i Kristiansandspolitiet setter tålmodigheten hans på prøve. Og lojaliteten….
Denne måten å bygge det hele opp på føles denne gang litt i drøyeste laget. Det tar litt for lang tid. Men når det hele tar av sånn omtrent halvveis, tar det så til de grader av denne gang, at man tilgir/glemmer den litt lange innledningen. De siste 200 sidene er en fest å lese. Og slutten er briljant.
Jeg skjønner godt at det har vært lang kø for å få låne denne på biblioteket!
(For spesielt interesserte kommer det en litt lokal tilnærming til noen detaljer i boka under bildet.)
 |
|
Litt ekstra denne gang – om navn i boka:
Den ganske så arrogante politimannen i Kristiansand har et helt spesielt navn – Ryttingen. Et navn jeg aldri har hørt før.
Men jeg tenkte med en gang jeg så det på følgende: Kristiansand politikammer har hatt to politimestre med navn Rynning-Tønnesen (far og sønn). Særlig den siste må trygt kunne sies å ha vært en svært profilert, og noe spesiell politimester. Kan forfatteren ha hatt dette i tankene, og lekt seg litt med navnet? Noen som vet?
Jeg er oppvokst i Vennesla, like nord for Kristiansand, og to av personene i boka har navn fra Vennesla, både steds-og slektsnavn; Moseid og Heisel – en artig detalj for en som er litt detaljnerd.
Omtale av flere bøker av samme forfatter: Katharina-koden, Hulemannen, Når det mørkner, Nullpunkt (sammen med Thomas Enger), Det innerste rommet, Illvilje
Andre bloggere om boka: Tine Sundal, My Criminal Mind, Anitas blogg, ritaleser, Reading Randi, My first, my last, my everything!, Bokbloggeir
Siste kommentarer