Underholdende, men noe langdryg

(Reklame. Boka har jeg fått som lese-/lytteeksemplar fra Aschehoug/Lydbokforlaget.)

En kort prolog inneholdende et par bestialske mord, før vi føres videre til et torv i København på lille julaften. Hvor en kraftig bombe sprenges. Nitten mennesker mister livet, og et stort antall skadde. I det som ser ut til å være en terrorhandling.
Signe Kristiansen er en av etterforskerne som må forlate hjemlig julehygge og bare avfinne seg med at der røyk den juleferien.

I en liten by noen mil unna befinner Martin Juncker seg. Kanskje Danmarks dyktigste og mest profilerte etterforsker. Nå parkert ved en landsens nærpolitistasjon. Fordi han dreit på draget i København. Degradert og ulykkelig. Forholdet til kona skranter. Og forsøket på å hjelpe sin demente far går absolutt ikke etter planen.
For politijobben sin del er han forberedt på en rolig tilværelse sammen med sine to ferske medarbeidere, Kristoffer, politistudent med fortid fra Afghanistan, og Nabiha, småhissig politikvinne med innvandrerbakgrunn.
Men neida, de har såvidt fått hilst på hverandre før det dukker opp et lik – og snart et til.
Og det vil vel ikke komme som noen stor overraskelse at etterforskningen av terrorsaken i København langsomt nærmer seg landsbyen og den degraderte Juncker …

«Vinterland» er en godt konstruert og velskrevet krim med kvalitet fra start til slutt. Troverdig og solid, med likandes både hoved- og bipersoner ispedd private pikanterier med passe mellomrom. Spenning er det også underveis, uten at den  tar helt av.
Alt ligger til rette for en god leseopplevelse. Men det lugger litt for min del.
Først og fremst fordi boka er et par hundre sider for lang (576 sider), og avstanden mellom en gnistrende god prolog og spenningstoppen er for stor. De private pikanteriene, så som Junckers ekteskapelige turbulens og demente far, Signe Kristiansens ekteskapelige utfordringer og usmakelige politikollega, Kristoffers posttraumatiske stressyndrom, alle disse er interessante i seg selv, men de tar for mye plass i mellompartiet og står litt i veien for framdriften av hovedplottet.

Historien har den obligatoriske stigende spenningskurven mot slutten. Men når jeg forventer at ballongen skal stige skikkelig til værs er det som om noe av luften er i ferd med å sive ut. Jeg blir ikke særlig overrasket.

«Vinterland» er en solid dose underholdning, men den kunne med fordel vært strammet inn med et par hundre sider.
Det henger noen løse tråder og slenger etter endt lesning. Sikkert ikke tilfeldig. Jeg regner med at vi får høre mer fra Juncker og Kristiansen i årene som kommer.
Og jeg kommer utvilsomt til å følge med på ferden. Får bare håpe neste bok blir litt fastere i fisken …

Boka er oversatt av Inge Ulrik Gundersen.