Stillferdig eksplosiv

Peter Katz er litterær agent, og dagene hans består i å vurdere en flom av manus. De fleste driver forbi i en uendelig strøm, men så er det noen innimellom som fanger interessen hans. I en mail fra Richard Flynn finner han et av disse unntakene.
Flynn har lagt ved et uferdig manuskript som tar utgangspunkt i et uoppklart drap på en professor Wieder tilbake i 1987. Flynn var selv en nær bekjent av professoren, og var en stund blant de mistenkte i saken. Katz aner konturene av en storselger i dette uferdige manuset.
Men så, like etter dør Flynn, og resten av boka er ikke å oppdrive. Katz engasjerer gravejournalist John Keller for å forsøke å finne ut mer. Keller kommer et stykke på vei, men går lei og er i ferd med å gi opp. En av dem han kommer i kontakt med underveis er pensjonert etterforsker Roy Freeman. Han var den som hadde ansvaret for etterforskningen den gang tilbake i 1987. Saken var av den typen sak som Freeman har hatt vansker med å få ut av hodet, en uoppklart sak som er som et gnagsår. Kan han klare å finne løsningen likevel, før han selv forsvinner inn i Altzheimer-tåka?
Det er disse tre, Katz, Keller og Freeman som er fortellerstemmene gjennom boka. Alle tre tar kontakt med personer som var en del av dramaet som utspant seg for snart tretti år siden.

Forfatteren har gitt boka tittelen «Speilenes bok». Etter hvert som jeg leser forstår jeg hvorfor. Det blir som å gå gjennom et speilgalleri der speilbildene hele tiden blir til nye vrengebilder. For selv om alle personene vi møter gjennom boka forteller deler av den samme historien, har de svært ulike oppfatninger av hva som virkelig fant sted. På den måten blir det en spennende reise fram mot sannheten, og hvilken sannhet er den virkelige sannheten? Fordi, som det så treffende står på vaskeseddelen til boka; «Én manns sannhet er en annen manns løgn.» 

Chirovici har en nøktern fortellerstil, samtidig som den er vâr og litterært spennende. Det hviler en grå, dagligdags, slumrende form for tristesse over historien. Forfatteren portretterer personene slik at de fremstår svært troverdige og dialogene oppleves som ekte.
Det psykiske spillet karakterene imellom er et annet aspekt ved boka som er veldig interessant, hvem manipulerer sannheten til egen fordel, hvem har noe å skjule?
Så denne blandingen av tristesse og psykologisk spill gir meg en følelse av å være i et drama som kan beskrives som «Stoner» møter «Hviskeren».

Det denne boka ikke er, er ei bok med full fart og ytre spenning, biljakter og blodige detaljer. Tvert imot, den flyter stille avgårde, men likevel med en indre spenning som ligger der som en dirrende, mørk undertone, ei bok som oppleves stillferdig eksplosiv.

Bakerst i boka har forfatteren en bemerkning, der jeg siterer siste avsnitt:
«Jeg vil si at boken ikke handler om hvem som har gjort det, men hvorfor. Jeg har alltid ment at leserne bør få noe mer etter tre hundre sider enn bare løsningen på hvem som drepte Per, Pål eller Espen, uansett hvor avanserte og overraskende vendingene har vært. Jeg har også alltid ment at forfattere bør tilstrebe å finne det magiske stedet med fortellinger som både er virkelig mystiske, men som også har et tydelig litterært preg.»

Med dette som premiss gjør sannelig ikke forfatteren det enkelt for seg selv. Men, langt på vei makter han å innfri disse målene han har satt.
Så er du på jakt etter en helt annerledes krim, kanskje en pause fra alle disse krimbøkene fulle av blod og andre grufulle detaljer. Da kan dette være et svært godt alternativ.

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.