Sitrende dypdykk i såre sinn

Jeg har et litt sånn ambivalent forhold til psykologiske thrillere. Noen liker jeg, andre slett ikke. Derfor har denne boka ligget litt sånn i vannskorpa i flere måneder, tatt  fram og lagt tilbake fordi nye fristelser har ankommet, sånn beklager, du rykker stadig bakover i køen-opplegg. Men så ble den med på fjelltur forrige uke. Det ble en real topptur!

Tre kvinnestemmer.
En som leter.
En som vil bort.
En som ikke vil gi slipp.

Historien spinner først og fremst rundt psykoterapeuten Stella og studenten Isabelle. Stella er 39, lever i et vellykket ekteskap, sønn på 13. Isabelle er 22, har litt av hvert å stri med og dukker derfor opp på kontoret hos Stella. Og med det snus Stellas liv fullstendig på hodet. Isabelle minner henne om Alice, datteren som forsvant i 1994, som er erklært død for mange år siden, men som aldri er funnet.
Kan det være henne?

Det skal jeg selvsagt ikke si ett eneste ord om, men spørsmålet er bokas nav, det det hele sirkler rundt i nærmere 450 sider. Og det kan da høres ganske slitsomt ut?

Men neida, det blir ikke det. Først og fremst fordi Elisabeth Norebäck skriver så gnistrende godt. I et rikt, intenst språk lirker og lurer hun meg inn i hodene på  hovedpersonene, får de samme personene til å kravle rundt under huden på meg, som en kløe det er umulig å bli kvitt. Skaper troverdige og flerdimensjonale karakterer gjennom sine ubønnhørlige, sjelelige dypdykk.
I en Stella på full fart nedover i en spiral av underlig oppførsel og alvorlige tvangstanker, i ferd med å ødelegge både seg selv og familien.
I en Isabelle på flukt fra noe som har gjort henne til en person hun selv avskyr, som har store vansker med å passe inn, men som likevel øyner et håp, som for første gang opplever å bli sett i sitt nye liv som student.
I Kerstin, mor til Isabelle, noenogfemti, helsearbeider, enke. Som har gjort alt hun har maktet for datteren sin, og som hun i sin fortvilelse ser er på vei bort fra henne.

Med en kvart omdreining av gangen skrur Norebäck til spenningsskruen, helt til alt forløses i et sitrende avslutning, og underveis har hun fullstendig stålkontroll. Eneste innvendingen blir at forlaget burde strammet inn noen steder, fordi boka i enkelte partier føles noe for lang og repeterende.
En psykologisk thriller som er en av de aller beste jeg har lest så langt.

Litt lydbok med hele tre kvinnelige innlesere, mest papir – derfor takk både til Lydbokforlaget og Aschehoug for boka.
Boka er oversatt av Lene Stokseth.

Andre bloggere sin mening: Tine Sundal, Elise Cathrin