Leken fortsetter

Leken debut hadde jeg som overskrift på Geir Tangens første bok, Maestro. Og bare for å feie all tvil til side først som sist, leken fortsetter.

Den lettere forsofne journalisten Viljar Ravn Gudmundsson, og hans rake motsetning, den strikte og pertentlige politietterforskeren Lotte Skeisvoll, har enda ikke kommet seg helt etter at  Maestro herjet Haugesund for et halvt års tid siden. Likevel, til tross for ulikhetene, har de to funnet et slags fellesskap etter det som hendte. Møysommelig forsøker de å hjelpe hverandre opp i stående stilling igjen.
Før et nytt takras treffer dem.
En ung gutt våkner etter en fest. Med total blackout. Ved siden av ham i senga ligger en kvinne.
Død.
Og den unge gutten i senga er Alexander Hauge Gudmundsson, sønn til Viljar.
Viljar må ut i sin livs kamp for sønnen.
En kamp som avdekker et røft ungdomsmiljø preget av fyll, dop og sex. Og et sted bak i kulissene rasler mørkebrune rasistsvin med skumle hensikter.
Lotte strever med  å ta fatt i saken. Det blir så nært. Hun kjenner jo Alexander. Psyken hennes er mildt sagt ustabil. Og bedre blir det ikke at Kriposetterforsker Olav Scheldrup Hansen tilkalles for å bistå i saken. Mannen som nesten klarte å kjøre maestrosaken lukt til helvete.

Hjerteknuser er en oppvisning i effektiv krim. Stramt regissert med overraskende vendinger og brå skift som kommer like tett som regnbygene på Vestlandet. Med et driv og tempo som Petter Solberg ville nikket bifallende til. Og en spenningskurve som stiger like bratt som boligprisene i hovedstaden.

Om Maestro brukte jeg ordene sprudlende sjangerlek. Og de ordene er det bare å gjenta. Her er det pek til både den ene og den andre krimforfatteren. Det snedigste er uten tvil dette: Samme dag som denne boka ble utgitt, kom også kona til Geir Tangen, Agnes Lovise Matre ut med boka Skinnet bedrar. En av etterforskerne i Hjerteknuser ringer en kollega i Hardanger om noen opplysninger rundt en mistenkt, og denne Hardangerlensmannen er ingen ringere enn Bengt Alvsaker, hovedpersonen i Matre sin bok. Fornøyelig!

Fornøyelig og lekent er også språket.
Stort sett.
Geir Tangen liker ordspill og ordkløverier. I deler av boka kommer disse like tett som tweetene til Trump. Og lattervekkende er de fra begge to. Men som i første boka varierer de noe i kvalitet. Noen er som de rene Messi-perler, mens andre er mer som horrible tilbakespill til egen keeper. Og slike ender som oftest med selvmål.
Tre eksempler på noen av de bedre:

«Hadde haugesundsværet tatt form av et menneske, ville det utvilsomt vært alkoholiker. En periodedranker kanskje, som tidvis tørket opp, uten det ringeste håp om at det ville vare særlig lenge.»

Viljars reaksjon på at Schjeldrup Hansen fra Kripos skal bistå i saken;
«Det er jo galskap på linje med valget av Vidar Kleppe som medlem i utlendingsnemnda.»

Om eldre menn med brunskjorter;
«…. gamle geitebukker som går med lærstøvler og får ukontrollert utløsning når de hører nasjonalsangen spilt på althorn.» 

Så et aldri så lite hjertesukk, et helt personlig et: Både i denne boka, og i «På overflaten flyter vannliljene» av Frode Eie Larsen forekommer det personer med etternavnet Bakken. Noen ordentlige rasshøl. Så neste gang, Geir og Frode, please….

Viljar og Lotte kommer nærmere hverandre i denne boka, og jeg kommer nærmere dem. Noe som gjør at jeg ser fram til siste bok i trilogien med stor glede.
Så til tross for at en krim nødvendigvis inneholder mørke og grufulle hendelser er dette ei bok full av overskudd og fortellerglede. En aldri så liten lykkepille!

Andre bloggere om boka: Tine Sundal, My Criminal Mind

Takk til Gyldendal som sendte meg boka.

Flere av Tangen: Død manns tango, Vargtimen