Klaustrofobisk
I forrige bok, «Brudekisten», ble Marian Dahle stygt skadet. Ansiktet ble forbrent, og hun sliter med å få sårene til å gro, spesielt de psykiske sårene. Hun er sykemeldt, og prøver å stable et liv på beina sammen med en aldrende Birka, hennes trofaste firbeinte følgesvenn. Men det går ikke særlig framover. Hun drikker for mye, lever isolert, og får ikke helt taket på det. (En klar parallell her til Samuel Bjørk sin heltinne, Mia Krüger, som vi møter i bøkene «Det henger en engel alene i skogen» og «Uglen».)
Cato Isaksen ringer og hører om hun er interessert i å prøve å komme igang igjen. En cold-case gruppe er opprettet, og de vil at hun skal se på den femten år gamle «Thona-saken», der ei seks år gammel jente forsvant sporløst, antatt drept. Men aldri funnet. Marian tar saken.
Samtidig blir en ung mann skygget, og siden bortført av to menn i motorsykkeldress og helhjelm. En stygg skjebne venter han, og han er bare den første. De har ei liste med flere navn……
Så, her overtar Marian som hovedperson for Cato. Cato begynner å dra på årene, og er en ganske så streit og traust kar. Marian er mer eller mindre ei tikkende bombe. Lindell foretar her et grep som får denne boka til å nærme seg andre nordiske krimbøker de siste årene, med aparte politifolk og sadistiske massemordere. Er den «normale» politietterforskeren i ferd med å bli pensjonist? Blir «vanlige» drap for kjedelig?
Jeg håper ikke det – og vi har jo fortsatt William Wisting….
Unni Lindell kan skrive god krim, noe hun har bevist gang på gang helt siden starten med «Slangebæreren» i 1996. Spenningen bygger hun også denne gang opp på mesterlig vis slik at den blir nærmest klaustrofobisk etter hvert. Og Marian Dahle er uomtvistelig en svært spennende og komplisert dame. Og, som vi stadig ser i nyere krim, kommer forbrytelsene nært innpå heltinnen, svært så nært denne gang.
Hun har flere bipersoner som er med på å bygge opp spenningen i historien. «Duedama» i kolonihagen der Thona forsvant er passe skummel, og herlig beskrevet. Det samme gjelder hennes narkomane sønn.
Alt i alt en solid dose krim. Og det skal bli spennende å følge Marian Dahle videre.
Takk til Aschehoug Forlag som sendte meg et eksemplar av boka.
Andre bloggere om boka: Tine Sundal, Rita leser, Bøker & bokhyller, Reading Randi, BokBloggBerit, Groskro’s verden
Oppdatering 13. oktober: går kveld hadde jeg gleden av å møte forfatteren på Aschehoug sin bokkveld i Kilden i Kristiansand, noe som resulterte i følgende stemningsrapport: «Kyss på kinnet»
Flere av Unni Lindell: Dronen, Nabovarsel
 |
 |
Siste kommentarer