Stilleflytende

Merete Junker er ute med sin femte krim siden debuten i 2008.
Vi befinner oss i Porsgrunn, og det hele starter nede ved elva der uteliggeren Kattis blir vitne til at en mann kommer trillende med en handlevogn som han sender ut i elva. Ikke så farlig det egentlig, hadde det ikke vært for at det ligger et menneske i vogna. Og noen får vite hva Kattis har sett….

Politietterforsker Eline Torp er en av de som blir satt på saken. Hun er samboer med journalisten Sigmund Boye. De er ganske nyinnflyttet til byen etter flere år i Oslo. Sigmund jobber med et bokprosjekt om gatekunst, noe som etter hvert fører ham til Berlin. Og selvsagt har trillevogndrapet og kunstprosjektet noe med hverandre å gjøre. Så for n’te gang har vi en politihelt som får personlige dilemmaer blandet inn i saken. Jeg sier ikke at slikt ikke kan hende, men det blir så forbaska søkt etter hvert, når tredje hver krimbok inneholder disse familiære spenningsforsterkerne.

Boka flyter stille avgårde, tilforlatelig, solid, virkelighetsnært, hverdagslig.  Persongalleriet er troverdig, med et flott portrett av Kattis som bokas absolutte høydepunkt. Plottet er passe intrikat og greit oppbygd, så alt ligger egentlig til rette for en fin leseopplevelse. Men dessverre blir historien aldri ordentlig spennende, til det er den for gjennomsiktig og forutsigbar. Jeg savner nerve og temperament.

Og slutten irriterer. Den er som klippet tvert av, uten en oppklarende avrunding av flere sentrale tema. Dette gjelder ikke minst Kattis som er nydelig portrettert, sentral gjennom det meste av boka, og jeg synes hun hadde fortjent en mer sentral plass også i slutten av historien.

Andre bloggere om boka: Hverdagsnett, Tine Sundal

Omtale av «Jenta med ballongen» av samme forfatter.
Takk til Gyldendal som sendte meg boka.