Irriterende usannsynlig

(Reklame. Boka er leseeksemplar fra Goliat Forlag.)

Peter May har i løpet av de siste par årene tatt det krimelskende Norge med storm.
Og storm skal det bli på slutten av denne boka også, som sedvanlig, men før den tid skal vi gjennom mange viderverdigheter …

Og alle Peter May-fans der ute vil helt sikkert glede seg når jeg forteller at han er tilbake på De ytre Hebridene. Øyene som er mest kjent for sin eksport av tweed-stoffer. Stoffer som skal bli et sentralt tema i boka. Boka som forøvrig starter med et smell. Av det kraftige slaget. I Paris.
Hvor ekteparet Niamh og Ruairidh Macfarlane er på motemesse for å promotere sitt eksklusive Ranish Tweed.
Niamh har mistanke om at ektemannen har en affære med en motedesigner, og skygger ham på vei ut av hotellet. Der hun ser at de setter seg inn i en hvit Mercedes. Som forsvinner bortover gata. Så smeller det. Og bilen fyker til værs.

Sylvie Braque, fraskilt småsliten tvillingmor, blir satt på saken. Der Niamh har blitt observert ved åstedet. Der den omkomne motedesignerens ektemann, hanreien, har en fortid som elitesoldat og bombeekspert. Der Ruairidh hadde en gammel feide med en moteguru. Der vi forflytter oss fra Paris til Hebridene. Der vi møter kriminalbetjent George Gunn som vi kjenner fra tidligere bøker. Der vi får vite at Niamhs og Ruairidhs familier har vært i tottene på hverandre på grunn av noe som ligger langt tilbake i tid. Og der vi får være med tilbake til Niamhs barne-og ungdomstid, samt hvordan firmaet deres utvikler seg fra en idé til en vellykket bedrift.
Stort spenn både i tid og tema med andre ord.

Hvordan blir denne miksen, da?
Svært blandet vil jeg si!
Lærerikt og interessant om tweed.
Gode oppvekstbeskrivelser som gradvis glir over i det melodramatiske når barn blir ungdom. Og elskere. Med en tøtsj av Romeo og Julie.
Fine naturbeskrivelser fra Hebridene, dog noe matte og gjentakende i uttrykket. På autopilot?
Passe dekadent fra en moteverden litt ute av vater.
En usedvanlig blass fransk etterforsker med den obligatoriske utålelige sjefen.
Samt en stoisk George Gunn.

Som krim?
For det første så er det lite av det, og det lille som er er nedslående dårlig.

Med en slutt så irriterende usannsynlig at det virker – unnskyld uttrykket – direkte latterlig.
En slutt jeg får mistanke om tidlig, men forkaster fordi det blir for dumt.
En slutt der jeg hyler ut i ren desperasjon; Nei! For guds skyld! La være!

Til ingen nytte.

Jeg får håpe dette var et arbeidsuhell både fra forfatter og redaktører, og at neste bok, som er like rundt hjørnet, er av et helt annet kaliber.
For dette var tynne greier.

Boka er oversatt av Ragnhild Aasland Sekne.

Andre bloggere sin mening: Henningbokhylle

Flere av May: Svarthuset, Lewismannen, Lewisbrikkene, Coffin Road,
Ualminnelige mennesker, Drapet på Entry Island