Spekulativ splattervold

(Sam) Berger & (Molly) Blom for fjerde gang, dette.
Det vil si – det er bare Sam, i hvert fall i starten. Ikke lenger politimann, men privatetterforsker som slikker sårene etter alle viderverdighetene i de tre første bøkene. Det har faktisk gått så inn på ham at han har oppsøkt en terapeut.
Og tror du ikke at etter noen terapitimer der han er i ferd med å komme litt til hektene, så tryller denne superflinke terapeuten fram et oppdrag til ham – verd en hel million – hvis han klarer å finne en bortført kvinne. Berger kaster seg over saken med fornyet energi …

Men han savner Molly. Det siste livstegnet av henne var et kort filmopptak fra en flyplass i Europa, noe som kunne tyde på at hun ville reise bort. Og bare glemme ham?
Men han kan ikke glemme henne, og han tror hun var gravid med hans barn den dagen hun forsvant, og hvis det stemte vil et barn nå være født?

Vel, du kan jo gjette på om Blom dukker opp …

Bare for å ha sagt det denne gangen også – Arne Dahl skriver gnistrende godt. Høyt tempo, finurlig plott og elegant språkføring som overgår de fleste innenfor sjangeren. Men – det skurrer – og jeg skal forsøke å forklare hvorfor …

De siste månedene har det med ujevne mellomrom dukket opp noen artikler/meninger i løssalgsavisene om unødig? voldsbruk i krimbøkene. Først trakk jeg lett på skuldrene, og tenkte pytt, noe må da vi krimelskere tåle.
Men etter å ha lest voldsbeskrivelsene i denne boka har jeg kommet til at den pågående diskusjonen kan ha noe for seg. For her er de onde så onde at det finnes ingen grenser. Drapene er så bestialske at de grenser til parodisk, spekulativ splattervold der kroppsdelene flyr veggimellom mens likhaugen vokser, og jeg tar meg selv i å tenke – hva er det med noen av disse svenskene?
Ahnhem ga jeg opp etter en og en halv bok – da var jeg forsynt.
Kepler var så avskyelig rå i sin forrige bok, at jeg kvier meg for å gå i gang med den neste.
Og nå altså Arne Dahl.
Forsøker de å overgå hverandre, disse svenskene?

Det gode krimhåndverket er der, språket flyter lett, jeg liker hovedpersonene, men jeg kjøper ikke plottet. Det blir for vilt. Selv for meg.

Og når jeg nærmer meg slutten, når all jævelskapen endelig er over, når jeg tror jeg kan puste ut – ja da slenger forfatteren en kvalmende blodig cliffhanger rett i fleisen på meg.
Men jeg er ikke sikker på om jeg orker en ny runde …

Andre sin mening: Henningbokhylle

«Friheten» er oversatt av Einar Blomgren.

Boka fikk jeg som leseeksemplar fra forlaget.

Flere av Dahl: Innland, Utmarker, Åpen sjø