Åndenødfremkallende
Ei seks år gammel jente blir funnet hengende i et tre. Hun har på seg en skolesekk, dukkekjole og et skilt fra Norwegian der det står «Jeg reiser alene». Ikke lenge etter blir nok ei jente funnet. Hun er arrangert helt identisk. På lillefingerneglene er det risset inn noe på begge ofrene. Det er ingen tvil, en seriemorder er løs.
Politietterforsker Holger Munch får oppdraget. Egentlig er han parkert på et sidespor i Hønefoss etter å ha tabbet seg ut i forrige sak. På ei lita øy utenfor Hitra holder Mia Krüger på med å forberede sitt eget selvmord, bare noen få dager til…. Mia er en gudbenådet etterforsker, men i den siste saken gikk noe helt galt. Hun svelger piller i et illevarslende tempo blandet med dyr armagnac. Holger er på vei for å finne henne. Han trenger henne, for en hver pris.
Samuel Bjørk sin debut-krim er en åndenødfremkallende sak. Det er lenge mellom hver gang jeg leser en krim med en slik klaustrofobisk nerve. Egentlig er det jo svært stygge saker det skrives om i denne boka. Og hvis noen hadde sett meg der jeg sitter og gliser innimellom alle bestialitetene, så hadde jeg meget vel kunnet forstå om noen hadde reagert med «Er du helt føkka i hue eller?». For det er hjerteskjærende greier, dette. Men jeg gliser fordi det er så forbaska godt skrevet. Holger, denne kjederøykende kosebamsen av en etterforsker, Mia, denne nevrotiske, skakkjørte selvmordskandidaten, de griper tak i meg fra første side. Og jeg er glad for at det er skikkelig drittvær denne helga, slik at jeg kan lese videre med god samvittighet.
Forfatteren leker med oss, legger stadig inn nye ledetråder, snubletråder, personer, hendelser, spor, sidespor. På samme måte som morderen leker med etterforskerne, alltid noen skritt foran. Og selvfølgelig fråtser media i saken. Det gjelder å være først. Ha de mest groteske detaljene. Evig jagende etter sensasjonene. Samvittighetsløst. De settes på plass med et mesterlig smell.
Noen logiske brister er det i boka. Jeg vil like å se den politilederen som satte parhestene Munch/Krüger på en slik sak med deres bakgrunn. Ganske så utenkelig i det virkelige liv. Sidesporet med en karismatisk religiøs leder i en sær sekt virker også noe virkelighetsfjern. Strengt tatt kunne forfatteren gjort mer ut av avslutningen også. Men pytt, detaljer i den store sammenheng. Boka er knallgod!
Avslutningsvis må nevnes at Samuel Bjørk er et pseudonym. Forfatteren ville helst være anonym. Men siden boka er solgt til 29 land og har blitt en bestselger i Tyskland måtte han stå fram, tyskerne ville ha et ansikt å markedsføre. Han heter Frode Sander Øien, musiker og forfatter fra Steinkjer. Jeg gleder meg stort til å lese oppfølgeren, «Uglen», den er her i stua et sted og roper på meg – huuthuut.
Andre bloggere om boka: Artemisias verden, Rita leser, Tine Sundal, Bokbloggeir
Omtale av tredje bok i serien, Gutten som elsket rådyr.
 |
 |
Siste kommentarer